Hva er traumer? Marta Thorsheim intervjuet av goop.com

Les intervjuet på engelsk på goop.com: What It Means to Have a Trauma of Identity

Hva er traumer?

Et psykologisk traume, eller et psykotraume, er summen av påvirkningene fra en hendelse som en person ikke har psykologisk kapasitet til å håndtere.

Stressreaksjoner er normalt et nyttig varslingssystem, men under en traumesituasjon må de kanskje blokkeres for å unngå å provosere en angriper ytterligere. Det blir som å ha en fot på gasspedalen og en på bremsen. Den umiddelbare løsningen på et slikt dilemma er å oppgi kropp og psyke som en helhet. Derfor er hovedvirkningen av traumer frakobling fra oss selv, noe som kan hemme vår evne til å håndtere stressende situasjoner på en god måte.

Som voksne har vi mange triggere som stammer fra traumer i barndommen. Disse triggerne kan være en mulighet til å forstå at vi lider av traumer. Imidlertid krever dette at vedkommende føler seg trygg nok til å se nærmere på traumet, samt at man har noen til å veilede seg med medfølelse, noe som kan bidra til at smerten bak traumet slipper tak – lag for lag.

Hvorfor spiller identitet en så stor rolle i arbeidet ditt?

En sunn identitet er summen av alle mine bevisste og ubevisste livserfaringer. Inkludert mine skjønne dager og mine traumatiserende dager. Jeg benekter ikke noe av meg selv. En sunn identitet betyr at vi er integrert med våre sanser, våre følelser, våre tanker, våre minner, vårt jeg, vår vilje og vår adferd. Det betyr også at jeg ikke mister meg selv i relasjoner med andre. Du ofrer ikke noe av identiteten din til noen andre.

Når vi er barn, er svært mange av våre erfaringer med på å forme oss. I ekstreme situasjoner – og også i dem som ikke er så ekstreme, fordi små barn er svært sårbare – må vi ofte gi opp deler av vår identitet for å overleve. Enten det er vold eller avvisning fra en tilknytningsperson i et tidlig stadium av utviklingen, begynner vi å gi opp deler av vår identitet for å holde ut. Det kan føre oss til et identitetstraume: Vi begynner å overidentifisere oss med andre, og på den måten kan identiteten vår bli sammenblandet med identiteten til for eksempel vår mor. Vi ender i en tilstand av overlevelsesidentitet.

Identitetsorientert psykotraumaterapi (IoPT) er metoden vi bruker for å gjenopprette en sunn identitet. Målet med det er å gjøre personen bevisst på traumebiografien sin, å bevisstgjøre ham eller henne på overlevelsesstrategiene sine, og å gi vedkommende mulighet til å integrere de splittede, traumatiserte delene sine med den sunne identiteten. Dette arbeidet gjøres gjennom prosesser som varer omtrent en time.

Kan du lede oss gjennom hva som skjer i disse prosessene, steg for steg?

IoPT-økter foregår som oftest i en gruppe, og består av klienten (som eier prosessen) – resonansgivere og en terapeut.  Klienten er personen i sentrum for prosessen, og han/hun er ansvarlig for å formulere en intensjon. Denne formuleringen er noe som kan forberedes i forveien, eller på stedet, og det kan være et ord, en setning, en tegning eller en kombinasjon. En setning begynner typisk med «jeg». Eksempler på intensjoner er «Jeg vil ha et godt partnerskap» eller «Jeg vil utforske frykten min» eller «Hvorfor er jeg deprimert?» eller «Hvordan opplevde jeg fødselen min?». Det kan være det du ønsker å utforske den dagen. Maksimalt antall ord eller tegn er seks. Prosesseier skriver hvert element eller hvert ord av intensjonen sin på en tavle og deretter på post-it-lapper.

Prosesseier tar deretter post-it-lappene og bestemmer hvem han eller hun vil velge til å gi resonans til hvert enkelt ord. For eksempel går han/hun frem til en person i rommet og spør, «Vil du gi resonans til «jeg» for meg?» Personen som blir spurt, kan si ja eller nei, det er opp til dem. Når alle elementene av intensjonen har en resonansgiver, trer prosesseier tilbake og ber resonansgiverne starte med den ikke-verbale fasen. Resonansgiverne står da opp uten å si noe. De prøver bare å være intuitivt oppmerksomme på hva som kommer opp. Etter noen minutter spør prosesseier ut resonansgiverne en etter en, og de deler informasjonen og følelsene som er vekket. Terapeuten gjør sin del ved å avklare og støtte prosesseier mens han/hun avdekker realitetene som kommer frem fra hans/hennes biografi. I de fleste tilfellene er dette traumer fra barndommen, og til og med fra tiden i mors liv. Som terapeut gjør jeg mitt beste for å skape det trygge rommet som understøtter denne typen sårbarhet.

Noen synes det er vanskelig å delta i en gruppesetting, og ber derfor om en en-til-en-sesjon, som gjøres på samme måte som gruppeprosessen. Men denne gangen står personen på markører på gulvet og føler selv hva som kommer opp. Dette er også svært effektive prosesser for å jobbe med personens traumebiografi.

Hva er det som skjer? Hvordan er det mulig at folk er i stand til å være resonansgiver for andre, helt fremmede mennesker?

IoPT-prosesser tar utgangspunkt i at alt vi har opplevd er lagret i minnet vårt. For å bruke metaforen med et isfjell, er det slik at eksplisitte minner er de erfaringene vi kan se og huske bevisst, men under havnivået finnes er vårt implisitte minne. Dette er minner vi måtte legge lokk på og dissosiere oss fra da traumet skjedde, fordi det var for mye å håndtere og derfor uutholdelig.

Når vi formulerer en intensjon, er dette en måte å dykke ned i vårt implisitte minne på. Hvert ord i setningen inneholder informasjon fra vårt implisitte minne. Vi sier at det er som å gå gjennom hele vår biografi, steg for steg, intensjon for intensjon. Gjennom prosessen får vi sjansen til å oppdatere systemet som er vår psyke. I en IoPT-prosess kan energien og informasjonen som resonansgiveren presenterer, gjøre overlevelsesstrategiene bevisste for prosesseieren og bringe frem følelser fra traumer som har vært undertrykt hele livet. Terapeuten støtter prosesseieren for å hjelpe å huske, og for å hjelpe med å gjenopprette kontakten med vedkommendes sunne jeg og hans/hennes sunne vilje. Målet er å bearbeide nå det som skjedde den gang da – det som ikke kunne håndteres da personen var et lite barn. Fordi når personen er her nå, har de mennesker rundt seg som kan gi full støtte, og de kan derfor begynne å stole på og føle seg trygge med seg selv.

Jeg vet at speilnevroner er involvert her, men jeg vet ikke fullt ut hvordan dette virker; ingen vet det ennå. Det eneste jeg vet er at det fungerer. Jeg tror heller ikke det ville tilføre noe for prosesseier om han eller hun visste nøyaktig hvordan dette skjer. Jeg tenker at den delen som gir resonans, er den samme medfødte sansen som er virksom når du som forelder til et nyfødt barn kan fornemme hva det har behov for. Vi, som mennesker, løfter oss når det kreves. Franz Ruppert, grunnleggeren av IoPT, sier at vi har en evne til å knytte relasjoner, og at denne evnen virker på samme måte som våre andre sanser, som å se eller høre, men på et underbevisst og instinktivt plan. Denne evnen er veldig presis. Når klienten har bestemt seg og sier: «Jeg vil gå gjennom denne prosessen, her er min intensjon», blir noe satt i bevegelse. Når mennesker får muligheten til å uttrykke og vise seg nøyaktig som de er, inkludert sin traumatiserte fortid, og bli møtt av kjærlighet og medfølelse, har det i seg selv en stor effekt.

Er prosesseiere vanligvis bevisst hva traumene deres er?

Det er veldig individuelt. Noen mennesker vet det, og de tar det inn i sin intensjon. Oftere vet de ikke nøyaktig hva traumene er, men de vet at det er noe.

IoPTs grunnlegger, professor Franz Ruppert, sier at «Alt vi trenger for å bearbeide traumer, er lagret i kroppen og kommer frem i terapien når vi trenger det.»

Hva skjer når det er over?

Det er bare starten på en integrasjonsprosess, og det tar selvfølgelig tid. Mange opplever at et symptom kan forsvinne, eller de føler seg friere til å gjøre det de ikke kunne gjøre før. Eller de opplever at forholdet til partneren eller barna ikke lenger er så vanskelig som det var før. De føler seg mer på plass i seg selv og er mer selvstendige. Hvis du ved hjelp av IoPT forstår overgriper-offer-dynamikken du vanligvis er i, og nå har funnet en farbar vei ut, er det noe av det beste som har skjedd i livet ditt.

—
BIOGRAFI:

Marta Thorsheim er terapeut og grunnlegger av Institutt for Traumearbeid i Norge. Etter å ha tatt en MBA begynte hun å studere psykoterapi i 1990-årene, der hun fokuserte på identitetstraumer. Hun er medforfatter på professor Franz Rupperts bøker Barndomstraumer og Min kropp, Mitt traume, Mitt jeg. Thorsheim integrerer traume- og tilknytningsteori med klinisk arbeid og har de siste 25 årene jobbet med klienter og deltakere på gruppeverksteder i Europa, Asia og Australia. Du kan melde deg på hennes første amerikanske gruppeverksted her: https://www.instituteforidentitydevelopment.com/calendar/category/special-events/