Hvordan intensjonskonstellasjoner kan bringe klarhet

Franz Ruppert

Abstrakt

Istedenfor å bruke det abstrakte begrepet «helsetilstand», er det bedre å snakke om «å være frisk».  Som psykoterapeut kan man spørre seg selv: Hvordan viser det seg at et menneske er psykisk friskt? Hva fremmer friskheten og hva hindrer den? Sykdom er en konstruksjon som kan føre til at bare symptomene blir behandlet. Denne forenklede tilnærmingen gjør at den egentlige årsaken til symptomene, som ligger dypere, ofte blir tilslørt. Mange symptomer er et resultat av en traumatisering. De kan være et umiddelbart utrykk for et traume, eller de kan stamme fra forsøk på å fortrenge traumet. «Traumatisert kjærlighet» og «traumatisert seksualitet» er former for traumatiseringer som har dyp innvirkning på menneskers liv. Det kan føre til mange slags symptomer på sykdom, både fysiske, psykiske og sosiale. Intensjonskonstellasjoner er en metode som er utviklet av forfatteren. Denne metoden gjør bruk av grunnleggende kunnskap fra fleregenerasjons- psykotraumatologi og hjelper klientene å bli psykisk friske og å stabilisere den friske tilstanden.

Å være psykisk frisk

Det har lenge vært kjent at god helse ikke er det samme som fravær av sykdom (Fröschl 2000). God helse kommer heller ikke automatisk når sykdomssymptomer blir tatt bort. Uansett er det mer klargjørende å snakke om å være frisk. Det er et uttrykk for måten man lever livet sitt på, ikke en abstrakt beskrivelse.

Også vi psykoterapeuter trenger et eget teoretisk konsept som definerer hva det betyr å være psykisk frisk. Å orientere seg ved hjelp av kategorier som DSM eller ICD er ikke nok for å jobbe terapeutisk med mennesker slik at de virkelig blir friske og fortsetter å være det. Tvert imot fører ofte kategorisering av psykiske lidelser til at mennesker psykisk blir enda sykere enn de var før. En diagnose som schizofreni eller borderlinesyndrom (emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, alt. definisjon iht. ICD-10-manualen) kan være en krenkelse av et menneskets selvfølelse, og slike diagnoser kan fremme et ønske om å gi opp slik at man slutter å anstrenge seg for å komme tilbake til en frisk tilværelse.

Grunnlaget for mitt psykoterapeutiske arbeid er et konsept om psykisk helse som blant annet inneholder tanker av Dan Siegel. Alle psykiske funksjoner, som dreier seg om å registrere realiteten på en meningsfull måte og å velge ut relevant informasjon og bearbeide den videre, må passe godt sammen. Energien som driver de psykiske programmene for å bearbeide informasjonen videre, må kunne flyte fritt. Informasjonen må bli til en meningsfull helhet. Ifølge Dan Siegel er en sunn psyke full av energi, og den er stabil, integrert, koherent og komplekst organisert. Den er hverken for stiv eller for fleksibel, den er maksimalt åpen for nye ting uten å ende i kaos (Siegel 2010, S. 352 f.).

Traumer er kilden til mange fysiske og psykiske symptomer

Generelt går jeg ut fra at psykiske avvik er konsekvenser av psykisk traumatisering, spesielt når lidelsene er kroniske. Det innebærer at for å bli psykisk frisk må personen integrere traumatiserende livserfaringer i psyken, og mennesker som lever i traumatiserende omgivelser, må løsrive seg fra dem.

Kunnskapen og innsikten som jeg har opparbeidet meg gjennom 20 års praksis som psykoterapeut, er blitt til en teori om flergenerasjonell psykotraumatologi. Grunnlaget for dette konseptet har jeg presentert i mine tidligere bøker (Ruppert 2001, 2002, 2005, 2007, 2010, 2012, 2014).

Ifølge denne teorien er det i prinsippet tre tilstander en levende organisme kan være i:

  1. En frisk tilstand (velvære). Personen føler seg ikke truet og kan derfor være åpen mot sine omgivelser, samtidig som vedkommende kan sette grenser rundt seg selv på en god måte.
  2. En stresset tilstand. Mennesket er truet av farer. Hele organismen er aktivert og fokusert for å forhindre skadelige påvirkninger. Dette er stressreaksjoner.
  3. En traumatiserende tilstand. Mennesket (eller andre organismer) er utsatt for trusler fra omverdenen. Disse er for sterke til at man kan beskytte seg selv med en stressreaksjon, det vil heller forverre situasjonen. Sjansen for å overleve øker hvis den høyaktiverte stressreaksjonen blir roet ned. For at det skal skje, må viktige psykiske funksjoner bli blokkert: Fornemmelsene må bli slått av, følelsene må bli frosset, tankene må stanses og man må ikke handle. Når dette skjer, blir den indre helheten og sammenhengen, den psykiske integrasjonen, ødelagt.

Vedvarende stress, å ha en opplevelse av kontinuerlige trusler, er en av hovedkildene til fysiske og psykiske symptomer. Dette har store sosiale konsekvenser. Stressede mennesker har problemer i relasjoner, og de har lett for å provosere frem konflikter mellom mennesker.

Vedvarende stress er ifølge min modell en vesentlig konsekvens av at psyken spaltes etter en traumatisk erfaring. Det er altså et resultat av et traume. Et menneske med traumeerfaringer løper også en større risiko for å handle på måter som fører til nye traumeerfaringer. Dette skjer delvis fordi å undertrykke disse erfaringene kan gjøre vedkommende ute av stand til å se realitetene, og delvis fordi vedkommende vil lage seg illusjoner som de ser på som realiteter, og på den måten vil kunne skade seg selv.

Etter en traumeerfaring har et mennesket tre forskjellig aktive programmer i psyken sin (se bilde 1):

  1. Programmer som fremdeles representerer traumesituasjonen, til tross for at de ytre omstendighetene har forandret seg (traumatiserte deler)
  2. Programmer som har til hensikt å holde de avspaltede, traumatiserte delene utenfor bevisstheten (overlevelsesstrategier)
  3. Programmer som til tross for traumeerfaringen, er friske (sunne deler)

Spaltingen av strukturen til en levende organisme etter en traumeerfaring

spalting_etter_traume2

Bilde 1: Spaltingen av strukturen til et menneske etter en traumeerfaring.

Etter mange års psykoterapeutisk erfaring har en sunn psyke for meg følgende kjennetegn:

  1. Fornemmelsene er åpne for realitetene.
  2. Følelsene er tilpasset den ytre og indre virkeligheten, dvs. de kan bli regulert innenfra.
  3. Tankene er orientert mot sannhet og klarhet.
  4. Den egne identiteten er klar og avgrenset.
  5. Man husker viktige opplevelser.
  6. Egne muligheter vurderes på en realistisk måte.
  7. Relasjoner til andre er konstruktive og blir avsluttet hvis de blir destruktive.

Mennesker med traumeerfaring har, ved siden av sine sunne deler, to psykiske strukturer til:

  1. En emosjonell brannfakkel, dvs. den psykiske opplevelsen av traumet.
  2. En brannmann som prøver å slukke brannen, eller i det minste prøver å forhindre at brannen starter på nytt.

Dette kaller jeg overlevelsesdelene.
I henhold til min teori inneholder disse to psykiske strukturene alt det som kan vise seg som symptomer.

Når de traumatiserte strukturene blir aktivert, kan man for eksempel kjenne panikk gjennom symptomer som hjertebank, forstyrrelser i hjerterytme, diaré, unormal svetting, fordøyelsesproblemer, ukontrollert aggressivitet eller bunnløs sorg og fortvilelse.

Overlevelsesstrategiene, som er i en permanent stresstilstand for å holde de traumatiserte delene under kontroll, produserer selv utallige symptomer:

  • De bidrar til smerter og forvirring som distraherer.
  • De bidrar til forbruk av medisiner og rusmidler for å bedøve seg enda mer.
  • De bidrar til fysisk overanstrengelse som gir for tidlig slitasje på kroppen, og psykisk og fysisk overanstrengelse som fører til utbrenthet.

Det er en hel katalog av symptomer som klassifiseres som sykdom i diagnoseverktøyet DSM V. Disse symptomene er i det store og hele ikke noe annet enn en liste over de mange forskjellige overlevelsesstrategiene som mennesker bruker for å holde de traumatiserte strukturene sine under kontroll. En mindre del av diagnosene i DSM V viser direkte til traumatiserte deler (for eksempel panikkangst).

Min erfaring er at symptomene som kommer fra traumatiserte strukturer og fra overlevelsesstrategiene, er preget av hvilken form for traumatisering det handler om. I min teori skiller jeg mellom forskjellige former for traumer.
Det finnes to hovedtyper

  1. sjokktraume, dvs. et plutselig traume
  2. relasjonstraume

Et sjokktraume opplever vi for eksempel ved et bilulykke eller når en person vi elsker, dør plutselig. Relasjonstraumer er derimot langvarige, for eksempel i et parforhold eller en foreldre-barn-relasjon.

En annen kategorisering i min teori skiller mellom fire traumer

  • eksistenstraume
  • tapstraume
  • symbiosetraume
  • tilknytningssystemtraume

Eksistens- og tapstraumer genererer som oftest sjokktilstander. For eksistens- og tapstraumer har jeg allerede nevnt noen eksempler.

Symbiose- og tilknytningssystemtraumer er forskjellige former for relasjonstraumer og belaster ofte mennesker hele livet. Et symbiosetraume oppstår når et barn ikke klarer å få en livsnødvendig, sikker tilknytning til sin mor og en stabil og støttende tilknytning til sin far. Uansett hvor mye barnet prøver, mislykkes alle forsøk fordi foreldrene er traumatiserte. De klarer ikke å opprette den emosjonelle kontakten som barnet trenger for å kunne ha en  stabil psykisk utvikling.

Jeg fokuserer spesiell på tilknytningen mellom mor og barn, fordi moren er den første personen som barnet knytter seg til. Det skjer allerede før fødselen. Alle andre tilknytninger kommer etter det. Dette gjelder også tilknytningen mellom far og barn. Den kan være veldig emosjonell, men er alltid underordnet innflytelsen av tilknytningskvaliteten mellom mor og barn. Slik er det også om faren tar kontakt med barnet allerede under graviditeten. Mors spesielle rolle må også finne sitt utrykk i teorien. Erfaringer fra psykoterapi viser at det er mange flere som sliter med et innviklet forhold til mor enn til far, til tross for at relasjonen til far kan være traumatisk.

Ved et symbiosetraume blir forholdet til foreldrene snudd opp ned. Barnet er bekymret for morens ve og vel og bruker all sin kraft og energi på å stabilisere sine traumatiserte foreldre. Barnet gjør alt for å komme i kontakt med dem. Det identifiserer seg til og med foreldrenes avspaltede traumedeler og kopierer deres overlevelsesdeler.

En viktig konsekvens av symbiosetraumet er at barnet knytter seg til andre mennesker som en erstatning for mor når det ikke finner en sikker tilknytning hos henne. Det kan også skje at barnet prøver å dekke sine symbiotiske behov hos far i stedet for hos mor. Kan faren dekke de symbiotiske behovene, er det til stor hjelp for barnet. Men fordi traumatiserte mødre som oftest finner seg traumatiserte menn, kommer barnet som søker etter en trygg tilknytning, gjerne fra vondt til verre.

I den senere tiden har jeg også begynt å skille mellom forskjellige former for traumatiserende vold som vi kan utsettes for (se bilde 2)

  • traumatisering pga. naturkrefter
  • traumatisering pga. menneskelig vold
  • traumatisert kjærlighet
  • traumatisert seksualitet

traumatisering-300x225

Bilde 2: Traumatisering pga. vold

Traumatisert kjærlighet tilsvarer konseptet symbiosetraume. Begrepet kjærlighet ble tatt inn for å tydeliggjøre at det handler om traumatisering av kjernen for vår menneskelige eksistens og våre grunnleggende behov. Når vi ikke kan elske, når vi kanskje aldri har lært hva sunn kjærlighet er, har vi ingen forutsetning for sunn tilknytning og sunne mellommenneskelig relasjoner. Dette virker sterkt inn på livsgleden vår og på alle anstrengelser vi går gjennom for å kunne leve i forhold, enten det er som par, som familier eller i arbeidsrelasjoner. Ved traumatisert kjærlighet er vår kontakt med andre mennesker fundamentalt forstyrret, vi avgrenser oss enten for mye, vi trekker oss ekstremt tilbake og unngår kontakt eller vi begår overgrep, mangler respekt for andres grenser og går inn i en symbiose med dem.

Ofte er traumatisert kjærlighet fundamentet for traumatisert seksualitet. Når et barn ikke får den viktige og nødvendige fysiske kontakten og emosjonelle omsorgen fra sin mor, og i tillegg mangler beskyttelse, blir barnet et lett bytte for mennesker som har seksuell interesse i barnet. Seksuelt misbruk blir ofte resultatet, og dette har fryktelige konsekvenser for barnet. Tidligere har jeg nevnt at spesielle fysiske symptomer kan knyttes til spesielle traumer. Anoreksi er en mulig konsekvens av seksuelt misbruk, altså traumatisert seksualitet. Min erfaring er at symptomet anoreksi ofte oppstår hos dem som er utsatt for seksuelle overgrep

  • fordi barnet vil gjøre sin kropp lite attraktiv for overgriperen
  • fordi barnet vil få kontroll over kroppsreaksjonene slik at kroppen ikke skal reagere med lyst når den blir
  • påtvunget seksuell stimulering
  • fordi barnet tror at det kan leve uten kroppen sin
  • fordi barnet ikke kan snakke om de seksuelle overgrepene, men fortsatt leter etter anerkjennelse fra den emosjonelt fjerne moren gjennom prestasjoner og suksess

Sykdom som konstruksjon

Vondt i hodet, høyt blodtrykk, kreft, fibromyalgi, revmatisme, angst, depresjon, demens. Listen over alle fysiske og psykiske symptomer som vi betegner som sykdom, er nesten uendelig. Og den blir stadig lengre: Den nye utgaven av den diagnostiske og statistiske manualen over psykiske forstyrrelser, DSM V, er mer omfattende enn forgjengeren. For eksempel finnes nå en sykdom som kalles uforholdsmessig sinne.

Å tenke i sykdomskategorier er vi alle vant med, og det virker som en selvfølge, derfor er det også viktig å stille kritiske spørsmål til den kunstige konstruksjonen «sykdom». I mange tilfeller er det, logisk sett, bare en unødvendig gjentakelse med nye begreper. Et fenomen, for eksempel sterk hodepine, blir en sykdomsbetegnelse. Det skjer ofte ved hjelp av latinske eller greske navn. Ett eksempel kan være migrene. Det som står før og etter likhetstegnet, ser forskjellig ut (sterk hodepine = migrene), men ordene har samme innhold. Den tautologiske likestilling av et symptom med en sykdom har flere praktiske konsekvenser:

  1. Det blir ikke stilt spørsmål ved årsaken til symptomet.
  2. Symptomet blir anerkjent som sykdom og dermed sosial akseptert.
  3. Denne anerkjennelsen medfører rettigheter til å få legebehandling for symptomet.
  4. Man får legebehandling som er betalt av det offentlige.

Alt dette er ikke forkastelig i seg selv, men fremgangsmåten har en stor og betydelig ulempe: Symptomene blir klassifisert som sykdom, og derfor tar også behandlingen utgangspunkt i symptomene. Legen eller psykoterapeuten som skal behandle sykdommen, skal gjennom sine tiltak fjerne symptomet helt, eller i det minste redusere det så mye at de ikke lenger er forstyrrende.

Når en ung kvinne for eksempel slutter å spise, og sykdommen som blir diagnostisert er spiseforstyrrelser (anorexia nevrosa), starter behandlingen med å motivere henne til å spise igjen eller å tilføre kroppen hennes næring med tvang. Selv om den unge kvinnen slik kan legge på seg, forandrer ikke det den grunnleggende holdningen hun har til seg selv. Hun avviser fortsatt kroppen sin. Behandlingen forandrer heller ingenting på de symbiotiske innviklingene innad i familiesystemet som etter all sannsynlighet er årsaken til symptomene.

Uansett dreier det seg ved konstruerte sykdommer ikke om det syke mennesket, men om symptomene. Når vi som leger, terapeuter eller i en annen jobb i helsevesenet bruker konseptet sykdom, må vi stille oss et annet spørsmål: Hva er årsakene til symptomene som et menneske lider av?
Hvorfor kan ett menneske ha de samme symptomene som et annet, men likevel ikke oppleve det som en lidelse? Hvilke mulige funksjoner utøver symptomene? Hva hadde vært til stede hvis symptomene ikke var der mer? Var i så fall dette mennesket friskt?

Sykdomssymptomene som følger av symbiotiske innviklinger

Ut fra mine erfaringer gir symbiotiske innviklinger som er en konsekvens av traumer, næring til mange av de symptomene vi ser. Ved et kjærlighetstraume vil et barn knytte seg til sin traumatiserte mor ved hjelp av symptomet. Til tross for at barnet lider under symptomet, klarer det ikke å slippe det. Da ville barnet også ha gitt opp kontakten med sin mor.

Etter et seksuelt traume vil en person befinne seg i offer/overgriperspaltingen. Vedkommende kan lide under mange symptomer, men vil ikke se nærmere på hva de stammer fra. Det kan skyldes at man da ville ha blitt bevisst på omfanget av offertilværelsen sin. Ofte har den som er utsatt for overgrep fortsatt en relasjon til overgriperen, en relasjon som egentlig burde ha vært avsluttet. Da er det lettere å flykte inn i symptomene eller inn i en rolle som syk. Håpet er at man da kan hindre nye overgrep og samtidig vil kunne fortsette i den ødeleggende relasjonen.

Ved et tilknytningssystemtraume blir det aller mest tydelig hvorfor teorien om psykotraumatologi må være flergenerasjonell. Noen barn blir født inn i familier som er gjennomsyret av offer/overgriperrelasjoner. For å kunne overleve i et slikt system har barnet ingen andre valg enn selv å bli offer og/eller overgriper. Slike barn utvikler derfor offer- og overgriperholdninger som overlevelsesstrategi. Først når et menneske trer ut av et slikt relasjonssystem, kan vedkommende bli fri fra offer/overgriperspaltingen som vedkommende har inne i seg. Da først kan han eller hun sikte seg inn mot et liv uten offer- og overgriperholdninger.

Intensjonskonstellasjoner

I 1994 kom jeg i kontakt med prinsippet om familiekonstellasjoner via Bert Hellinger. Han gjorde temaet kjent gjennom bøker og offentlige arrangement (Weber 1995). I en periode imiterte jeg Hellingers måte å jobbe på, men etter hvert innså jeg mer og mer at denne typen familiekonstellasjoner stod i fare for å nære symbiotiske illusjoner om en hel og sunn familie uten å konfrontere realitetene i relasjonene mellom menneskene. Det er derfor jeg mener det er viktig å se nøye på hvilket teoretisk grunnlag som ligger bak de konstellasjonene som blir gjennomført.

Siden 1998 har jeg skritt for skritt utviklet min egen teori som basis for konstellasjonsmetoden. Den lener seg på tilknytningsteori (Bowlby 2006 a, b, c, Brisch 2014) og traumeteori (Fischer und Riedesser 1998, Levine 1998, 2011, Herman 2003, Huber 2003, 2013, Putnam 2003). Samtidig som jeg utvikler min teoretiske kunnskap, forandres også måten jeg bruker konstellasjoner på. Jeg ser fortsatt på konstellasjoner som en fremragende metode for å synliggjøre psyken på en strukturert måte og for å belyse ubevisste, veldig tidlige og avspaltede hendelser. Klienten kan gjennom representanter se mange lag i seg selv som kan føre til fundamentale forandringer.

Jeg kaller ikke lenger fremgangsmåten «familiekonstellasjoner» eller «systemkonstellasjoner» men «traumekonstellasjoner.» Dette fordi hovedfokuset alltid ligger på traumene som viser seg bak klientens symptomer, uansett om de er av fysisk, psykisk eller sosial art.

Siden 2009 har jeg jobbet med en metode jeg kaller *«intensjonskonstellasjonerÅrsaken er at jeg har kommet frem til at en vellykket konstellasjon forutsetter at klienten formulerer sin egen intensjon. Intensjonen viser vedkommendes ståsted, hva som beveger ham, hva han har tilgang til i seg selv, hva han vil åpne opp for og hva han ikke vil nærme seg. Med denne metoden kan intensjonen bli formulert basert på de sunne delene i psyken eller ut fra overlevelsesstrategier. Hvis noen for eksempel ønsker at et symptom skal forsvinne, avhenger dette av om vedkommende også er åpen for å se på symptomets årsak og funksjon. Når det er tilfelle, kommer intensjonen fra de sunne delene. Hvis klienten derimot ikke er interessert i hvilke beskjeder symptomet kan gi, er dette et tegn på at klienten fortsatt holder fast ved en overlevelsesstrategi.

Ved en intensjonskonstellasjon velger klienten først en representant for intensjonen sin og stiller seg i posisjon sammen med representanten. Dialogen og interaksjonen mellom representanten for intensjonen og klienten synliggjør hva det hele dreier seg om og hvilket forandringspotensial konstellasjonen tilbyr klienten. Det finnes tre generelle varianter:

  • Intensjonen, som først er en overlevelsesstrategi, forandrer seg til en sunn del mot slutten av konstellasjonen, dvs. at klienten opplever at hans sunne strukturer vokser, og at overlevelsesdelene får mindre makt.
  • Ved hjelp av en intensjon som kommer fra klientens sunne deler, blir tilgangen til en traumatisert del i klientens psyke mulig.
  • Intensjonen kan hjelpe til med å stabilisere en sunn tilstand, som allerede er etablert etter et tidligere møte med den traumatiserte delen.

På grunnlag av min spaltingsmodell har jeg også utviklet et forandringsmodell (bilde 3).

Integrasjon av spaltingen etter et traume

  • å åpne porten til traumefølelsene
  • å minske illusjonene
  • å bidra til stabilisering og mer autonomi
  • å styrke de sunne delene

figur3

Bilde 3: Forandringsmodellen for flergenerasjonell psykotraumatologi.

Intensjonskonstellasjoner og salutogenese

Meningsfull, forståelig og håndterbar er hovedbegrepene i Salutogenesemodellen (teori om hva som fremmer god helse) av Aaron Antonovsky (Antonovsky 1997). Alle tre dimensjonene finnes også i min modell for de sunne psykiske strukturene. Bare hvis psyken oppfyller sin egentlige funksjon og skaffer oss tilgang til den ytre og indre realiteten, er vi i de sunne delene av psyken. Når vi derimot blir styrt av traume- eller overlevelsesdelene, blir realiteten i stor grad tonet ned, noe som øker risikoen for videre traumatisering.

Erfaringene våre er spesielt betydelige når de er knyttet til følelser. Er vi separert fra følelsene, blir mye meningsløst for oss, og vi vil oppleve en indre tomhet. Ut fra den indre tomheten kan vi også gjøre ting som er skadelige for oss, uten at vi er klar over det. Traumeoverlevelsesdeler kan prøve å fylle denne tomheten med rus, som for eksempel narkotika, og avhengigheten vil igjen føre til videre traumatisering og flere sykdomssymptomer.

Når vi snakker om å forstå noe på en kognitiv måte, er det også her klart at bare en sunn psyke kan innse hva som virkelig skjer. De traumatiserte delene prøver derimot ikke å forstå hva som hender (delvis veldig målrettet), for å skjerme seg selv for angst og smerte. De lager seg i stedet en drømmeverden der de forsøker å leve. De godtar tapet av realiteten for å slippe å bli konfrontert med minner om traumet. Det er også traumeoverlevelsesdelene som føler seg lettet når symptomene, som de selv lager, ikke blir gransket for å finne årsaker, men i stedet blir betegnet som sykdom. På denne måten blir ansvaret for egen helse delegert videre til eksperter, og man selv kan gå inn i en offerrolle i forhold til sine egne sykdommer.

Håndterbarhet er den praktiske siden av en sunn psyke. Vi ser mulighetene vi har for konkrete handlinger. Disse handlingene er målrettet og løser problemene der det er mulighet for dette. Bare den sunne delen er i stand til å håndtere traumerealitetene. Også på dette nivået følger traumeoverlevelsesdelene en annen logikk: De ser muligheter til handling der det ikke finnes noen, og de overser mulighetene som finnes til å løse problemene. De er enten for optimistiske eller for pessimistiske. De ser heller ikke mulighetene til å bli friske fra traumet eller til å forhindre nye traumer oppstår. De er overbevist om at traumet ikke eksisterer, i hvert fall ikke hos dem selv.

Gjennom konstellasjonsmetoden kan psykiske strukturer bli sett i hele sin kompleksitet. Derfor er det også mulig å undersøke i detalj om tiltakene som blir satt i gang kan være hjelpsomme, og hvilke tiltak som fører et menneske enda dypere inn i en psykisk spalting. Mange ganger har det vist seg i konstellasjoner at det klienter hittil har trodd var helsefremmende, bare var enda en ny overlevelsesstrategi for å kunne tåle traumefølgene bedre, eller for å kompensere for dem.

All erfaring med terapi hittil viser at det største helsefremmende potensialet ligger i å reintegrere avspaltede psykiske strukturer. Slik kan man få kognisjonen og emosjonene hos et traumatisert mennesket til ikke å stå i motsetning til hverandre lenger. De kan tvert imot utfylle hverandre på en meningsfylt måte.

Hovedårsaken til at klienter oppsøker min psykoterapeutiske praksis, er at de har vært utsatt for et traume. Ofte går disse opplevelsene langt tilbake i deres biografi, ofte til og med tilbake til tiden før deres fødsel. Her bruker jeg begrepet «tidlig traume» (Ruppert 2014). Påfallende fysiske og psykiske trekk (symptomer) er derfor ingen selvstendig sykdom. Det er en indikasjon til på at dette mennesket har erfaringer i livet som ikke er blitt bearbeidet på en god måte. Hvis for eksempel et barn har symptomer, er det ikke nødvendigvis slik at det er noe galt med barnet. Det kan like gjerne være at barnet lever i usunne relasjoner. Ofte viser det seg at når mor eller far jobber med sine egne traumatiseringer, vil også symptomene på sykdom hos barnet forsvinne.

God helse kan derfor ikke bli definert som å være uten symptomer. God helse baserer seg etter min oppfatning på sunne strukturer i en levende organisme. Den er et resultat av hva vi spiser, fysisk aktivitet og først og fremst psykiske programmer som vi bruker til å utforme og oppleve våre mellommenneskelig forhold. Å fornekte og å fortrenge fremmer ikke salutogenesen. Å jobbe seg målrettet, konsekvent og kontinuerlig gjennom allerede opplevde traumer og å gå ut av traumatiserende relasjoner er derimot helsebringende.

Hvis vi mennesker også kunne slutte å gjensidig traumatisere hverandre (for eksempel gjennom kriger, vold i parforhold eller i foreldre-barn-forhold), hadde det vært det største bidraget vi kunne gitt til menneskehetens helse.

*Metodologien innen metoden ”intenjonskonstellasjoner” er endret etter at Ruppert skrev denne artikkelen, og den nye metodologien presenteres på Traumekonferansen.