Vi bringer i nyhetsbrevene denne våren utdrag fra boken: Min Kropp, Mitt Traume, Mitt Jeg
av Prof Dr  Franz Ruppert, Dr Med Harald Banzhaf, Marta Thorsheim m.fl. Boken kommer på norsk i mai 2018.Denne gangen kan du lese klienthistorien til Thilo Behla. Teksten er under redigering, men jeg vil likevel dele.

Ryggsmerter og hva de skyldes

av Thilo Behla

Fra dødsønske til livsønske

Bare så det er sagt: Ryggsmertene er der fortsatt, og de kommer kanskje til å vare livet ut. I mange år har de bestemt over livet mitt og livet til mennesker jeg er glad i. Jeg lot dem til og med fortelle meg at livet ikke hadde noen mening, og det endte nesten med at jeg avsluttet det hele. Smertene har vært som en snylter som livnærer seg på vertsorganismen til den dør. Mot slutten av 2011 begynte jeg med Franz Rupperts traumearbeid, og livet mitt skiftet retning. Skiftet var ikke jevnt og rettlinjet, men gikk gjennom dype daler og opp bratte motbakker. Men endringen stoppet aldri opp. Dødsønsket ble til et ønske om å leve. Fortvilelsen ble til styrke og isolasjonen til kontakt. Kravet om øyeblikkelige resultater ble til tålmodighet, og spurtetappene ble til små skritt. I løpet av et halvt tiår ble kontakten med jeget mitt gradvis bedre. Først var den skremmende, deretter preget av usikkerhet før den ble stadig mer medfølende. Nå har jeget mitt en direkte tilknytning til livet mitt, og det ser ut til at det skal fortsette på den måten.

Skiveprolaps og første forsøk på heling

I 1998 lastet jeg tunge granittblokker inn i bilen min for å bygge en vakker natursteinmur i hagen. Det førte til en så alvorlig skiveprolaps at jeg ble operert i området L5/S1. Men er det noe jeg kan, så er det å presse kroppen min til å prestere. I løpet av kort tid var jeg tilbake i gjenge igjen. Det vil si, alt var ikke som før, for jeg fortsatte å være oppmerksom på om det skulle komme signaler fra nedre del av ryggen, og det gjorde det. Da intensiverte jeg ryggtreningen, og når signalene innenfra ble for sterke, fikk jeg tatt bildediagnostikk for å forsikre meg om at alt fysisk sett var i orden.

Slik holdt jeg på i nesten ti år til jeg plutselig følte en spenningssmerte i ryggen i mai 2007. Det var som om jeg satt fast i en skrustikke. Jeg kjente tydelig at smerten satt nedenfor det gamle operasjonsarret, og koblet den ikke til ryggsøylen. Det fantes ingen utløsende kroppslig faktor. En magnetresonanstomografi viste at det ikke var snakk om noen ny prolaps. Men stivheten ble værende. I begynnelsen klarte jeg å løse opp i spenningene ved å bytte fra gange til sittestilling eller ved å legge meg ned. Men det sluttet etter hvert å hjelpe. Følelsen av avmakt ble stadig sterkere. Tanken på at jeg ikke kunne hjelpe meg selv, påvirket livet mitt enormt. Jeg hadde ikke pleid å være syk tidligere, og kunne for eksempel gjøre unna syv toppturer i løpet av ei ferieuke.

Dette var begynnelsen på en langvarig leting etter ytre årsaker. Jeg var på rehabiliteringssentre i Weserbergland og Allgäu, ble innlagt for termokoagulasjon i München og Potsdam og var på en klinikk for biokinematikk i Schwarzwald. I tillegg var det sprøyter, slyngebord, akupunktur og osteopati. Det fantes ingen entydige radiologiske funn, men likevel ble jeg anbefalt operative inngrep, fordi man regnet med at det mest sannsynlig ville hjelpe. Noe måtte jo ligge bak smertene. Til slutt fikk jeg tilbud om at en ny metode kalt AxiaLIF kunne prøves ut på meg. Den går ut på at knoklene i korsbeinet og femte lendevirvel kobles sammen med en skrue. På samme sted som jeg fikk tilbud om denne operasjonen, fikk jeg også høre ordene som skulle bli løsningen på problemet mitt. Der var det en pleier som sa: «Det er ikke noe i veien med ryggen din. Sjekk heller om det feiler deg noe psykisk.»

Jeg betalte for mange av de medisinske løsningsforsøkene av egen lomme. Ordensmennesket i meg førte nøyaktig regnskap over alle utgiftene: Frem til 2011 var summen på mer enn 15 000 euro. Og ingenting hadde hjulpet. Verken det statlige helsevesenet eller alternativ medisin hadde kunnet gjøre noe for meg. Verken jeg selv, eller de jeg var glad i, hadde funnet noen løsning. Det finnes tryllekunstnere som kan kaste glasskår opp luften og ta imot en vase. For meg var det omvendt. Vasen, livet mitt, gled ut av hendene mine og knuste. Glasskårene var et bilde på det elendige i situasjonen. Det var ikke slik jeg ønsket livet mitt skulle være.

Jeg falt raskt inn i en depresjon, brøt kontakten med venner, nektet å ta imot besøk og ble sykmeldt. Tilstanden min ble målestokken jeg brukte på omgivelsene mine, og det torpederte livsgleden til kona mi, som ikke fikk lov til å ha det bedre enn meg. For å beskytte seg selv, og for ikke å gå under sammen med meg, truet hun med skilsmisse. Jeg vet ikke lenger om jeg prøvde å få mer omsorg, eller om jeg bare koketterte med ideen, men jeg snakket i alle fall om å få aktiv dødshjelp av den sveitsiske foreningen DIGNITAS.

Letingen etter et innvendig problem

Del to av letingen etter årsaken til plagene mine foregikk i det indre. En resept på fysioterapi fikk meg til å oppsøke en adresse i Hannover der det ble utført systemiske familiekonstellasjoner. Jeg syntes denne terapiformen var fantastisk, fordi den ga meg ny innsikt i familiebakgrunnen min og hvordan jeg selv satt fast i den. Krampene i nedre del av ryggen ble raskt borte, akkurat som når en tynn streng ryker. Det overbeviste meg om at ryggsmertene ikke hadde noe fysiologisk grunnlag. Et par uker følte jeg meg helt frisk, men så fikk jeg flere tilbakefall. Det verste fikk jeg i kontakt med moren min. De påfølgende arbeidene etter Hellinger-metoden sluttet å hjelpe. De virket isteden manipulative og nedvurderende fordi de plasserte skylden for tilstanden min hos meg. Når jeg lirte av meg en tale til resonansgiverne for foreldrene mine, og takket for at jeg var til og hadde fått mat, føltes det påtatt og uærlig. Jeg forstod etter hvert at jeg ikke kunne finne noen løsninger på denne måten.

Da jeg snakket med en nabo i Lenggries i Oberbayern, fant vi ut at vi begge hadde erfaring med konstellasjoner. Hun hadde vært på et gruppeseminar hos Franz Ruppert i München. Hun møtte skepsisen min med skildringer av hvordan traumekonstellasjonene foregikk og hvilken metodikk som ble brukt. Her var det slik at den personen som konstellasjonen handlet om, hele tiden var med på det som skjedde. Hun fortalte at man formulerer en intensjon som får en resonansgiver i konstellasjonen. Alle deltakerne i konstellasjonen får kommunisere fritt, både verbalt og med kroppsspråk, og de suffleres ikke på noen måte av terapeuten. Noen få uker senere, i november 2011, deltok jeg på et seminar. På slutten av den tredje dagen ble jeg valgt ut til å arbeide med en intensjonssetning. Intensjonssetningen min var: «Jeg vil bli kvitt ryggsmertene mine».

Men resultatet av konstellasjonen var annerledes enn jeg hadde planlagt. Jeg fikk et øyeblikksbilde av den psykologiske tilstanden min, og jeg så at den hadde en direkte sammenheng med ryggsmertene. Dialogen med den personifiserte intensjonen min var saklig og handlet om alt annet enn at jeg skulle bli kvitt smertene. Da jeg ba om hjelp med det, svarte intensjonen med avvisning og til og med latterliggjøring. Franz Ruppert anbefalte meg å trekke inn en resonansgiver for ryggsmertene. Denne resonansgiveren slapp seg umiddelbart ned på gulvet og klamret seg til beina mine. Resultatet var at jeg dro henne gjennom rommet som en fotlenke. Jeg ble anbefalt å ta med Thilo som barn. Han trakk seg engstelig tilbake til kroken bakerst i rommet. Så kom moren min, som også var plaget av ryggsmerter, og hun rullet rundt på gulvet og sa at hun var full. Til slutt var det faren min, som med en gang gikk bort til den lille sønnen sin. Sønnen krøp enda mer sammen og var livredd.

Franz Ruppert avsluttet konstellasjonen og foreslo en forklaring: Jeg kunne ikke bruke intensjonen min til å løse problemet. Ryggsmertene klamret seg til meg og var en del av meg. Moren min var opptatt med seg og sitt. Hun kunne eller ville ikke se det som foregikk, nemlig at faren min misbrukte lille Thilo.

Konklusjonen var at ønsket om å bli kvitt smertene for øyeblikket ikke lot seg oppfylle. Først måtte jeg anerkjenne at jeg hadde blitt utsatt for en seksuell traumatisering, og at jeg var helt hjelpeløs da det skjedde. Volden jeg opplevde, førte til en psykisk spalting, og ryggsmertene ble en overlevelsesstrategi. Jeg holdt fortsatt fast ved disse smertene, selv om faren objektivt sett var over. Da jeg spurte hva som var neste trinn, anbefalte Franz Ruppert en adresse i nærheten av hjemstedet mitt i Nord-Tyskland, nemlig hos Birgit Assel i Betheln.

Første gang jeg var på en individuell time hos henne, kom det en svak lysstrime inn i den mørke tunnelen som representerer fortiden min. Dødsangsten min ble uttrykt med et krampaktig anfall av hjerterytmeforstyrrelse (takykardi). Den andre gangen ble jeg konfrontert med en offerholdning som jeg var blitt en ren mester i å påta meg. Den hadde igjen ført til at jeg skapte meg et verdensbilde preget av avvisning, forakt og fiendtlighet. Tredje gangen meldte jeg meg på neste videreutdanningskurs i Betheln.

Jeg brukte fem år på videreutdanningskurs og påbyggingskurs, på arbeidsgrupper og dagsseminarer med egne intensjoner, i resonansgiverroller som ga nye selverkjennelser, samt i rollen som terapeut. I løpet av disse årene var ryggsmertene enten et hovedtema eller de trengte seg inn i sentrum av intensjonene mine via en omvei. Litt etter litt fikk jeg laget meg en ny biografi helt fra unnfangelsen av og til tenårene. Den viste meg vendingene, innsikten og følelsesimpulsene jeg hadde opplevd frem til i dag. Gjennom arbeidet fikk jeg et gjennomgående, bærekraftig fundament som jeg hadde behov for både i yrkeslivet og det sosiale livet. Det var et resultat av tilliten til terapimetoden, terapeutens erfaring, resonansgivernes oppriktighet og overensstemmelsen med de indre opplevelsene mine. For det fantes ingen bevis. Faren min døde i en ulykke for tjue år siden, og moren min tegnet hele tiden en bilde av en lykkelig og beskyttet drømmebarndom. Likevel fant jeg gradvis ut av bakgrunnen min. Prosessen var preget av fornektelser, forskjønnelse og delvise tilståelser som ble trukket tilbake, men etter hvert ble det klar at

  • jeg ble unnfanget da moren min var 27 år fordi foreldrene hennes mente at hun trengte en familie
  • unnfangelsen var en formell og upersonlig affære
  • begynnelsen av svangerskapet var preget av at begge foreldrene mine ønsket at det skulle mislykkes
  • det videre svangerskapet ble påvirket av en usunn tilknytning som moren min følte til et barn hun aborterte da hun var 18 år
  • komplikasjoner førte til at jeg nesten ikke overlevde fødselen
  • den betingelsesløse kjærligheten min ble knyttet til betingelser; jeg måtte tilfredsstille de uoppnåelige kravene fra faren min og de dype behovene hos moren min
  • forsøk på å sette mine egne grenser ble oppfattet som motstand og besvart med vold
  • jeg ofte måtte være alene halve natten da jeg var liten, og ble vitne til voldsomme krangler mellom foreldrene mine når de kom hjem
  • jeg flere ganger nesten døde på ekstremskiturer med faren min i vinterferien

Speilet viste meg en tilpasset, sinnehemmet atlet med toppkarakterer, men uten livsglede. Jeg var hele tiden i konflikt med autoriteter og på narsissistisk leting etter anerkjennelse. Jeg hadde et utrygt forhold til kvinner og var redd for nære relasjoner.

Gjennombruddet

Etter hvert fikk konstellasjonsarbeidet et gjennombrudd. Jeg ble klar over at traumetriggere som svettelukt  eller følelsen av noe stort og svart som kommer mot meg, hang sammen med fluktimpulser som førte til hjerterytmeforstyrrelser (takykardi) og arterieflimmer. Disse plagene forsvant nesten helt. Hvis jeg av og til får ekstra hjerteslag, tar jeg et skritt tilbake, stopper opp og forsikrer meg om at det ikke er noen fare. Konstellasjonene plasserte jeget, og kontakten med jeget fra intensjonssetningen, i sentrum av den identitetsorienterte psykotraumeterapien. Der fant jeg en stadig mer ærlig og omsorgsfull tilnærming til meg selv.

Men jeg hadde fortsatt ryggplager. Mulige forklaringer som at den kritiske fødselen ga meg store spenninger i kroppen, og at jeg hadde strammet musklene i ryggen for å tåle flere år med tilpasningspress, ga mening, men ikke noe fullstendig svar. Og triggerne var der fortsatt. I tillegg hadde jeg kraftige søvnforstyrrelser. Jeg klynket om natten på en måte som ikke passet til den voksne Thilo, og jeg hadde ofte åndenød samt konstant kløe i anus.

Jeg var sykmeldt det meste av 2016. De intense ryggsmertene fikk meg nesten til å gi opp jobben min. Jeg brukte tiden på omfattende diagnostikk. MR- og røntgenundersøkelser viste det slitte bevegelsesapparatet til en person tidlig i femtiårene med operert ryggprolaps, men i bunn og grunn var jeg frisk. Sakroiliakaleddet var konstant blokkert på grunn av en vedvarende muskelspenning som jeg ikke kunne løsne bevisst, men dette var det eneste funnet. I oktober 2016 gikk jeg i etterutdanningsgruppen igjen. Jeg ville vite hvilke muligheter jeg hadde, og formulerte intensjonen «Jeg vil leve!» Bildet var frapperende: Jeg var vendt mot meg og vennlig. Resonansgiveren for leve var levende og ubegrenset. Birgit Assels konklusjon var at jeg aldri før hadde vært så nær jeget mitt.

5. februar 2017 formulerte jeg følgende intensjonssetning: «Jeg vil anerkjenne det som har hendt med meg.» Igjen møter jeg et kjærlig jeg som er vendt mot meg. Jeg blir modig, og ser nærmere etter, selv om jeg ikke aner hva jeg kommer til å finne. Jeg ber hva om å bli med. Det spør hele tiden: «Ja, hva da? Hva har skjedd med deg? Du vet det jo! Bare si det!» Hva blir rasende og løper frem og tilbake. Jeg sier «Jeg vil anerkjenne at jeg ble voldtatt.» Hva blir stående, lukker øynene og sier: «Nå har du satt ord på det. Slik var det.» En lang, befriende stund gråt jeg uforstyrret. Jeg vek ikke unna et øyeblikk. Det støttet meg på en mandig, voksen måte. Alle symptomene passet sammen, også korsryggsmertene nær rumpa. Jeg puster situasjonsbilder:  forsiktig , når jeg åpner en sprekk i dynen for å slippe inn frisk luft, og dypt, når jeg bretter dynen helt til side fordi det hele er over.

Etter den siste konstellasjonen trengte jeg en uke på å skrive dette bidraget ferdig. Kona mi sier at jeg sover roligere, i en seng som innbyr til fred og hvile. Ryggen gjør fortsatt vondt, men jeg vil leve.

Thilo Behla, født i 1965, arbeider i Hannover og bor i Lenggries. Han har fulgt Franz Rupperts arbeid siden 2012 gjennom videreutdannings- og påbyggingsseminarer hos Birgit Assel i Betheln.



Forhåndsbestill boken:

Min Kropp, Mitt Traume, Mitt Jeg

Ny bok av Franz Ruppert! Boken kommer på norsk i mai 2018. Forhåndsbestilling: kr 469,- . (sendes portofritt)

Mer informasjon og bestilling

Kurs, terapi og utdanning

Grunnutdanning traumer IoPT: 20-22. april
Helgesamlinger traumeteori og -terapi. Velg mellom fast gruppe eller komme og gå – du møter uansett en kjerne av de samme, kjente menneskene.
Mer informasjon og påmelding til grunnutdanningVidereutdanning traumer: Helhetlig, tverrfaglig læringsgruppe, erfaringsbasert og med teori.
Tromsø, oppstart 13.-16.april, noen plasser ledig:
Oslo, oppstart 14.-17.september, noen plasser ledig:
Mer informasjon og påmelding til videreutdanningGratis informasjonskveld: tirsdag 24. april kl 18.00-21.00.
Foredrag og konstellasjoner. Påmelding til gratis informasjonskveld

Helgekurs — Ny dato! — 26-. – 27. mai
Mer informasjon og påmelding til helgekurs



Vi anbefaler facebook-gruppen:
Komplekse traumer – forskning

Copyright © 2018 Institutt for trumearbeid, All rights reserved.

Adresse:
Institutt for Traumearbeid
Schafteløkken 1
Oslo, 0267
Norway

Oppdater mine preferanserMeld meg av nyhetsbrevet

*|IF:REWARDS|* *|HTML:REWARDS|* *|END:IF|*