Prosjektoppgave - IoPT videreutdanning av Julia Eggert

Skrevet av Julia Eggert februar 2022

Introduksjon

Å skrive denne oppgaven har vært en egen prosess for meg. Det var en stor utfordring å finne nok tid og energi til å skrive ved siden av jobben min og øvingen med klientene mine. Men samtidig var det fantastisk å kunne sitte og reflektere over IoPT og meg selv i traumeterapeutrollen. Gjennom denne prosessen har jeg funnet mye mer klarhet og jeg har lært mye om meg selv, samtidig som jeg har kommet over mange flere spørsmål som jeg gjerne vil utforske i min fremtidige reise både som klient og traumeterapeut.
Opprinnelig ville jeg fokusere oppgaven min på et spesielt tema, nemlig matallergier og intoleranser. Jeg tenkte at det ville være spennendes å utforske hvordan klientene nærmer seg denne utfordringen med intensjonen sin og hva som kommer opp i selvmøtene. Jeg fant flere øvelsesklienter som har matallergier og intoleranser, men i intensjonene adresserte ingen av klientene denne problematikken. Derfor valgte jeg å skrive denne oppgaven som en generell refleksjon om det jeg har lært. Prosessen for å finne øvelsesklienter føltes veldig krevende i starten, fordi det var ubehagelig for meg å være synlig og vise meg på nettet. Selv om jeg har blitt stadig tryggere i å være synlig, vil jeg gjerne bearbeide det i et selvmøte, fordi jeg føler at det ligger noen blokkeringer (overlevelsesstrategier) i meg. Før øvelsesklientene kom til det første selvmøtet, hadde vi en uformelt samtale på telefon, der jeg introduserte meg og fortalte om IoPT og intensjonsmetoden og svarte på eventuelle spørsmål. Det var viktig for meg å bli kjent med personen og fortelle om IoPT. Før klienten hadde sitt første selvmøte, brukte jeg også god tid for å snakke om psyken, Ruppert’s spaltingsmodellen, fremgangsmåten av selvmøtene og NTFs etiske retningslinjer. Jeg fikk tilbakemeldingen fra klientene at de følte seg ivaretatt og trygg.

Siden jeg hadde veldig begrenset tid på grunn av jobben min, kunne jeg bare fasilitere ti selvmøter før innleveringen av denne oppgaven. Men jeg skal forstette med øvelsesklienten fram til slutten av utdanningen. Jeg har jobbet med seks forskjellige øvelsesklienter (to men, fire kvinner) over de siste måneder. I det følgende gir jeg en kort oppsummering om den menneskelige psyken og psykotraumer og skriver om tre utvalgte selvmøter av to klienter. Videre skriver jeg om min erfaring i terapeutrollen og min læringseffekt.

Den menneskelige psyken og psykotraumer

Den menneskelig psyken er vårt grunnleggende verktøy for å forstå virkeligheten vi lever i og ved hjelp av den kommer vi i kontakt med omgivelsene våre. Psyken vår er en informasjonsbehandlingssystem, som omfatter blant annet våre sanser og følelser, og den hjelper oss å forstå både den ytre (objektive) og indre (subjektive) verden.1 Når vi har en sunn psyke, så danner kroppen og psyken vår en enhet. Da kan vi utvikle et sunt jeg, som er vårt indre referansepunkt og en sunn vilje. Vi er subjekter som kan skille mellom jeg og du, fortid og nåtid, det indre og det ytre.2 Når vi blir traumatisert, så mister vi denne forbindelsen (enheten) mellom kroppen og psyken. Den spaltingen som skjer under traumatiseringen blir en permanent tilstand i psyken og psyken blir fragmentert. Jo yngre vi er, jo lettere traumatiseres psyken vår, fordi som barn har vi ikke resourssene for å håndtere mye stress. Denne traumeenergien repeteres senere i livet så lenge vi ikke integrerer konsekvensene av traumatiseringen.

Et psykotraume oppstår når noe vi opplever, er for overveldende for oss og vi ikke (lenger) har kapasiteten til å håndtere det. Som følge av traumatiseringen består psyken vår framover av ulike deler: traumatiserte deler (TD), traume-overlevelsesdeler (TOD) og sunne deler (SD).3 I et selvmøte kan vi se avspeilingen av psyken vår. Alt vi møter i prosessen er i oss i dag, selv om traumet har skjedd for lenge siden. Alle strukturer (deler) som vi møter i selvmøtene, er en avspaltingen av jeget vårt. Selvmøtene setter i gang de indre selvhelingskreftene i oss og gjennom intensjonen får vi muligheten til å komme i kontakt med våre implisitte minner og traumefølelser.4 Så kan vi bearbeide våre offer- og overgriperholdninger og handlinger. I et selvmøte starter vi bare prosessen og vi aktiverer selvhelingskreftene våre. IoPT er en teori og metode som er fortsatt under utvikling.

Generelle observasjoner under selvmøtene

En-til-en som første selvmøtet

Jeg hadde en klient digitalt via zoom og alle andre klienter fysisk, og jeg jobbet både en-til-en med filtmarkører og i gruppe med resonansgiver. Alle øvelsesklienter var nye til IoPT, men har vært på ulike terapier eller hos psykolog før. Når det kom til IoPT terapi, så ønsket nesten alle å begynne med et selvmøte en-til-en i stedet for å jobbe i gruppe. Det kjentes tryggere for klientene og de kunne bli kjent både med meg og terapiformen. Jeg observerte at klientene ble veldig rask trygg med metoden og nysgjerrig på å jobbe i gruppe med resonansgiver. For meg var det veldig fint å oppleve hvordan klientene utviklet seg og åpnet seg for å jobbe i gruppe.

Jeget blir ikke med som resonans-element

Jeg har lagt merke til at nesten ingen av intensjonsgiverne valgte å ha jeget sitt med som element i de første selvmøtene. Det viser til at jeget er så avspaltet, at intensjonsgiver ikke har kontakt med det. Når jeget mangler, har vi ingen indre referansepunkt for våre tanker, følelser og vår tenkning. Da mangler også viljen vår noe å orientere seg i mot.5 Når jeget ikke var med, ble det også krevende for meg som terapeut å finne jeget i den psykiske strukturen som blir speilet i selvmøte.

Vanskeligheten å stå autonom i prosessen

Jeg observerte at intensjonsgiverne var veldig fokusert på meg i starten, fordi de var vant til å spørre terapeuten eller psykolog om råd og hva de skulle gjøre. Men innen IoPT gir vi ikke råd, vi bare støtter klienten i å være mer autonom. Det er veldig viktig at jeg som traumeterapeut skaper ingen relasjon, der intensjonsgiveren blir avhengig av meg, fordi det gjør at intensjonsgiveren blir hengende fast i kjærlighetstraume og ikke kan komme i kontakt med identitetstraume.6 Jeg kunne se at der var utfordrende for mange øvelsesklienter å velge en intensjon selv. De fleste spurte om veiledning og hjelp, fordi de var usikker hvilken intensjon og hvilke resonans-elementer de skulle velge. Jeg henviste dem hvor grunnleggende det er å velge sin intensjon selv og at vi kan bare jobbe med IoPT, hvis klienten kan formulere sin intensjon autonomt.

Caser: Refleksjon av utvalgte selvmøter

Case A:

Dette var det første selvmøte av klienten A (kvinne), som foregikk digitalt via zoom en-til-en.

Klienten formulerte intensjonen slik: Hvorfor har jeg vondt i kroppen?

Intensjonsgiveren valgte kroppen og vondt som elementer. Kroppen var en traumedel, som var 4-5 år gammel og følte seg veldig kald, ensom og trist. Det er karakteristisk for traumedeler at de forblir på alderstrinnet, der traumatiseringen skjedde, siden de ble spaltet av fra psyken og dermed kan de ikke utvikle seg lenger. 8 Under prosessen er det viktig at vi finner ut alderen av delene for å se hvor langt i utviklingen denne psykiske strukturen har kommet. Så kan intensjonsgiveren anerkjenne og komme i kontakt med det hun/han hadde trengt i dette utviklingstrinnet. Den kalde følelsen er også et kjennetegn på traumedeler. Når jeget vårt har den subjektive fornemmelsen av fare, så aktiveres vår fight/flight mekanismen. Men når stressnivået er så høyt at organismen ikke klarer mer, så går vi inn i freeze (der skjer den egentlig traumatiseringen og avspaltingen) og en følge er dissosiasjon eller identifikasjon.

Intensjonsgiveren fortalte at lille broren hennes ble født, da hun var 4 år gammel. Foreldrene hennes var bare opptatt av den lille babyen. Hun følte seg veldig ensom i relasjonen til mor, fordi hun ikke var følelsesmessig tilgjengelig. Det er et eksempel av kjærlighetstraumet, og viser hvordan barnet måtte splitte av sitt jeg og sin vilje for å være i kontakt med mor. For at intensjonsgiveren kan komme i følelsesmessig kontakt med seg selv, spurte jeg hva hun trenger som 4-5 åring. Hun sa :Jeg trenger støtte og forståelsen og begynte å gråte. Etterhvert kunne intensjonsgiveren uttrykke at hun trenger at moren holder rund henne. Så hold hun rund seg selv og fikk en varm følelse i kroppen.

Når intensjonsgiveren resonerte vondt, følte hun frykt og kom i kontakt med seg som 7-åring og et minne, da hun ble utestengt fra leken og mobbet av noen nabojenter. Hun turte ikke å fortelle hjemme hvordan hun følte seg, fordi hun tenkte at foreldre ville ikke forstå henne og at de bare hadde sagt at sånne ting skjer og at hun skulle ta seg sammen. At intensjonsgiveren ikke turte å vise følelsene sine er karakteristisk for kjærlighetstraumet, fordi barnet prøver å ta kontroll over følelsene sine og dermed ubevisst tar ansvar for morens traumer.10 Intensjonsgiveren kom i følelsesmessig kontakt, da hun anerkjente og følte at hun ikke kunne uttrykke følelsene sine og være seg selv.

Når de eksistensielle symbiotiske behovene våre (for eksempel: å få varme og kroppskontakt, å bli sett, å bli forstått, å få støtte) ikke blir dekket av moren, kan vi ikke danne et sunt jeg. Ut fra IoPT vet vi at under kjærlighetstraumet, ligger identitetstraumet (Traumetrias: Ikke ønsket – Ikke elsket – Ikke beskyttet).11 Jeg lærte i dette selvmøte igjen hvordan traumer manifesterer seg i kroppen og uttrykker seg gjennom ulike symptomer senere i livet. Etter selvmøtet hadde klienten en behagelig følelse i kroppen og kunne kjenne på varme og kontakt med seg selv. For meg er det magisk å se hvordan energien frigjøres når vi kommer i kontakt med de avspaltende følelsene våre og en varm følelse strømmer igjen gjennom kroppen.

Case B:

Dette var det første selvmøte av klienten B (kvinne), som foregikk fysisk en-til-en med filt-markører. Jeg bruker filtmarkører i ulike farger og tre størrelser. Klienten formulerte intensjonen slik: Hvorfor vil jeg ikke undervise barn lenger?

Essensen i dette selvmøtet var resonansen med elementet ikke, der intensjonsgiveren kom i kontakt med en del av seg selv i ungdomsalderen (13-14 år), som følte seg fri og voksen, men samtidig også anspent i kroppen. Intensjonsgiveren fortalte at hun ble rask voksen og at hun hadde en fantastisk ungdomstid. Hun elsket livet, følte seg fri og gjorde det hun ville. Intensjonsgiveren snakket veldig mye og var lite i kontakt med seg selv. Ved å snakke mye i stedet for å føle, avleder vi oss fra oss selv, som er en overlevelsesstrategi. 12 Overlevelsesdeler undertrykker og benekter traumet for å unngå å komme i kontakt med traumefølelser.

For å støtte intensjonsgiveren å komme i kontakt med seg selv, spurte jeg hvordan relasjonen hennes var med foreldrene sine, da hun var ungdom. Intensjonsgiveren reflekterte og fortalte at foreldrene brydde seg ikke om hva hun gjorde og at det fantes ingen grenser. Ut fra IoPT, vet vi at vi har både symbiotiske og autonome behov. Jo eldre vi blir, jo mindre blir de symbiotiske behovene våre og jo større blir autonomibehovet vårt. Men i teenåringsalderen trenger vi fortsatt foreldrene våre. Vi trenger å bli sett og får støtte og veiledning. Jeg spurte intensjonsgiveren hva hun trenger som 13-14 åring, for å lede henne til sine eksistensielle symbiotiske behov og følelsene som er knyttet til det. Intensjonsgiveren kjente etter og svarte at hun trenger at foreldrene sier nei, setter grenser for henne og passer på at hun gjør lekser og fokuserer på skolen. Da kom hun i kontakt med følelsene sine og gråt. Hun kunne nå anerkjenne at ungdomstiden ikke vår så perfekt som hun fortalte seg selv, men at hun hadde trengt at foreldrene bryr seg, er interessert i henne og passer på henne. Gjennom denne erkjennelsen og følelsesmessige kontakten, løsnet seg anspeningen i kroppen hennes og hun fikk en varm følelse i kroppen. Traumet som viste seg i dette selvmøte var kjærlighetstraumet. Det ble tydelig at klienten levde i illusjonen av at hun hadde en fantastisk ungdomstid, og idealiserte bildet av foreldrene, som gav henne så mye frihet og ingen grenser. Det er en karakteristisk traume- overlevelsesstrategi av kjærlighetstraumet.

Den samme klienten valgte å jobbe med den følgende intensjonen i sitt neste selvmøte: Hvorfor tør jeg ikke Lede? Dette selvmøte var fysisk i en gruppe med resonansgiver.

Jeget følte seg liten, trist og ensom. Det kom fram at intensjonsgiveren var mye omgitt av voksene som barn. Hun måtte selv være voksen og flink og tilpasse seg til de forventningene de voksene hadde. Det var vanskelig for intensjonsgiveren å se på jeget sitt. Jeg oppfordret intensjonsgiveren å prøve å snakke til og se direkte på delene sine og ikke ha fokuset på meg, så at hun kan komme i kontakt med seg selv og for å styrke autonomien hennes.15 Jeg foreslo setningen Jeg vil være barn, og da intensjonsgiveren repeterte setningen kom hun i følelsesmessig kontakt og kunne kjenne på tristheten over at hun ikke fikk lov til å være seg selv som barn. Setningen resonerte også veldig med jeget og intensjonsgiveren og delen fikk kontakt, fordi hun hadde åpnet seg følelsesmessig.

Delen Lede følte seg frustrert og var ikke så interessert i å snakke med intensjonsgiveren. Lede følte seg også utålmodig og stresset, noe som klienten gjenkjente fra seg selv. Siden klienten hadde valgt en man, henviste jeg til en mulig identifikasjon. Lede fortalte at han føler seg som en man og intensjonsgiveren bekreftet at delen minner henne på faren, som var mye frustrert og utålmodig. Identifikasjon er en overlevelsesstrategi som vi bruker for å få kontakt, der jeg = du eller jeg = vi, eller jeg = en sak. Den første identifikasjonen er alltid med mor, fordi hun er vår første relasjon og i starten av livet vårt er hun vår hele verden. Å kommer i kontakt med mors avvisningen, er noe av det smertefulleste vi kan føle. For å overleve, må vi gi vi opp vår egen identitet og identifiserer oss med noe som er utenfor oss selv. Vi mister jeget vårt som referansepunkt og vi kan ikke lenger skille mellom det indre og det ytre, jeg og du.

I dette selvmøtet var en del av klienten identifisert med faren sin, det vil si med farens avvisning og
smerte. For å skille hva som er en del av klienten og hva som er identifikasjon med faren, satt vi inn en markør som identifikasjonsresonans for pappa. Det ble tydelig at Lede forandret seg og ble en liten barnedel som ville få kontakt med intensjonsgiveren og ville ha det gøy. Jeg følte seg fortsatt trist og tenkte på pappa og hadde følelsen av å være ute i skogen. Jeg foreslo setningen: Jeg saver pappa. Intensjonsgiveren og jeget begynte å gråte, og jeg bekrefter at det savner pappa. Mens intensjonsgiveren var i kontakt med jeg, gikk Lede til whiteboard og krysset ut ordet Lede i intensjonen og skrev leke under det. Jeg foreslo følgende setningen, som var avgjørende i denne prosessen: Jeg vil leke med pappa i skogen. Intensjonsgiveren repeterte setningen og kom i kontakt med seg selv. Hun reflekterte at hun aldri før har tenkt eller følt på dette savn etter faren. Hun kunne anerkjenne lengselen etter å leke sammen med pappa, at han var interessert i henne og ikke brukte tid til å være sammen med henne. Så fikk klienten også kontakt med tør, mens leke og lede nærmet seg hverandre. Til slutt lå alle delene på gulvet sammen i en sirkel, der føttene berørte hverandre og de lekte sammen. Intensjonsgiveren følte seg varm i kroppen og det kjentes trygt og godt for henne å være sammen med delene sine. Så valgte intensjonsgiveren å avslutte prosessen.

Ved hjelp av dette selvmøte kunne intensjonsgiveren anerkjenne og kjenne på behovene som hun hadde som barn, som ikke ble dekket av foreldrene. Ved å gjøre det, kunne hun åpne seg for de blokkerte følelsene som tristhet og ensomhet, som intensjonsgiveren måtte spalte av under traumatiseringen. Fokuset i denne prosessen lå på relasjonen mellom intensjonsgiveren og faren og et dypt savn etter far. Men ut fra IoPT teorien vet vi, at vår første relasjon er med mor og at ingen, heller ikke faren kan erstatte denne relasjonen. Når barnet’s behov for ærlighet, kjærlighet og andre symbiotiske behov ikke blir møtt av moren, vender det seg mot far. Det var igjen kjærlighetstraumet som kom frem under dette selvmøte.

Intensjonsgiveren nevnte at mor ikke var tilstede for henne. Men intensjonsgiveren var særlig fokusert på far og det var det som resonererte med delene. Derfor valgte jeg å ikke sette inn identifikasjonsresonans for mor, for å ikke presse intensjonsgiveren for langt, siden det var bare hennes andre selvmøtet. Selvmøtet viste at intensjonsgiveren ikke ble sett av foreldrene, at de ikke var interessert og tilstede, og at barnet ikke følte seg elsket. Dette er grunnleggende eksistensielle behovene som ikke ble møtt av foreldrene.

I dette selvmøte ble jeg selv veldig berørt og kunne kjenne på et dypt savn etter min pappa. Jeg følte meg veldig sliten etter å ha fasilitert denne prosessen. Jeg kjente at jeg ble triggered i min egen historie og måtte tenke mye på min pappa. Derfor valgte jeg å ha et veiledningsselvmøte for å jobbe med det som ble aktivert i meg. Intensjonen min var: Jeg savner min Papa (Ich vermisse meinen Papa), siden det var hovedsaklig det jeg følte de dagene etter den prosessen. I mitt veiledningsselvmøte kom jeg i kontakt med en del av meg, som er veldig redd pappa, fordi han var så uforutsigbar og voldelig. Han hadde ingen tid for meg og jeg kunne kjenne på et dypt savn etter både mamma og pappa, som ikke passet på meg og mamma som ikke beskyttet meg mot min pappa’s aggresjon og vold. Jeg kom også i kontakt med en traumedel fra et voldelig forhold, der jeg var fanget i mitt kjærlighetstraume i begynnelsen av 20-årene. I dette forholdet repeterte seg relasjonen med min pappa. Gjennom mitt veiledningsselvmøte kom jeg i god kontakt med jeget mitt og kunne integrere en traumedel, som ble triggered i meg i terapeutrollen. Å kunne møte meg selv i et veiledningsselvmøte, er en ny og fantastisk mulighet for meg. Jeg synes at det er veldig viktig å ha regelmessige veiledningsselvmøter, særlig når jeg føler at noe blir vekket og triggered i meg i møte med en klient.

Refleksjon av terapeutrollen

Å jobbe med øvelsesklienter har vært en fantastisk erfaring og har vist meg, hvor mye jeg elsker å jobbe som terapeut. Det har vært en sterk utvikling for meg selv. Jeg har lært mye om meg selv og hvordan jeg kan tilrettelegge og holde et trygt rom, der klientene kan jobbe med sin intensjon. Jeg har lært at det er best for meg å fasilitere selvmøtene på de dagene, der jeg ikke har vært på min vanlig jobb, fordi jeg ellers blir for sliten og klarer ikke å være hundre prosent tilstede. Som terapeut vil jeg være åpen, tilstede, varm og empatisk. Jeg vil tilbyr et rom, der alle er velkommen slik de er. Det viktigste for meg er at klientene føler seg trygge, respektert og at autonomien deres styrkes.

Jeg har lært at det er veldig viktig å være tålmodig og å stå i det ukjente. I det første selvmøte jeg fasiliterte kunne jeg kjenne på en skuffelse over at intensjonsgiveren ikke valgte jeget sitt som resonans element. Jeg reflekterte over det etter prosessen, og det kjentes som det var min foreldres utålmodighet som jeg identifiserte meg med som barn, når jeg ikke klarte å gjøre noe som de ville at jeg skulle klare. Da jeg kjente på det, forsto jeg det var ut fra min egen overlevelse at jeg hadde forventninger til klienten. Jeg minnet meg selv igjen at det finnes ingenting man skal klare i et selvmøte. Vi er subjekter og min rolle som terapeut er å støtte klienten i prosessen og sørge for et trygt rom. Jeg lærte hvor lett jeg som terapeut kan bli triggered selv og at det er veldig viktig å kjenne etter hva som skjer i meg for å ikke miste min mentale klarhet. Videre lærte jeg hvor viktig det er å gi intensjonsgiveren nok rom og å ikke intervenere for tidlig, men fullt og helt stole på prosessen’s utvikling og selvreguleringen av klienten’s psyke.

Etter det første selvmøte med min første øvelsesklient tok jeg med meg følgende intensjon i alle andre selvmøtene: Jeg skal møte klienten der hun/han er i dag. Denne intensjonen hjelper meg å være tilstede, å ikke ha noen forventninger og å holde rammen av intensjonen som klienten ønsker å jobbe med.

Den største utfordringen jeg har møtt, er å vite hvor mye jeg skal intervenere. Her har jeg lært å tune meg inn i intensjonsgiveren og stole på intuisjonen min. Noen klienter trenger mye rom for å kjenne etter og komme i kontakt med seg selv, mens andre trenger litt mer støtte fra terapeuten. Hovedspørsmålet som er viktigst i prosessen er: Hvilke grunnleggende eksistensielle behov hadde jeg, som ikke ble møtt? For meg er det veldig viktig at jeg nærmer meg intensjonsgiveren veldig forsiktig, når jeg skal intervenere: Kan jeg komme meg et forslag… //Hvordan føles det for deg å si til delen din, gjerne med dine egne ord .. //. Det er også viktig at intensjonsgiveren ikke bare repeterer setningen uten å komme i følelsesmessig kontakt. Derfor sjekker jeg alltid inn med intensjonsgiverene, hvordan det føles og oppfordrer dem til å kjenne etter.

En annen læringseffekt var for deg å virkelig forstår hvor viktigt internsjonsgiveren`s autonomien er i et selvmøte. En erfaring blir til et psykotraume, hvis vi befinner oss i en livstruende situasjon, hvor vi selv ikke har styring og kontroll. Derfor er det så viktig at intensjonsgiveren står autonom i prosessen, og selv bestemmer hvor langt hun/han vil gå. Vi kan bare løse opp de konsekvensene av traumatiseringen, når vi selv har autoriteten til å håndtere det som skjedde. Det er viktig at jeg som traumeterapeut ikke definerer det klienten har opplevd. Jeg har lært hvor viktig det er å stå i det ukjente, være åpen og å stole på prosessen. Den menneskelige psyken er selvregulerene. Selvreguleringen i intensjonsmetoden starter med at intensjonsgiveren selv velger hvem hun/han vil snakke med av delene og velger intensjonen selv. Derfor er det viktig for meg å huske at hvor mye som skjer i et selvmøte er ikke avhengig av meg, men av intensjonsgiveren.

I et selvmøte er det bare intensjonsgiveren som kan føle hva som kjennes riktig og hva resonerer for ham/henne og det er ikke noe jeg kan vite som terapeut. Men det er viktig at jeg har en god forståelse av og er trygg i IoPT, så at jeg kan supplere med IoPT teori og legge tilrette at intensjonsgiverens psyke kan åpne seg. Hvis jeg som terapeut vil bestemme og presse frem noe i prosessen, så er det min overlevelsesstrategi. Det var noe jeg kunne kjenne på da jeg ble utålmodig. Derfor er det så viktig for meg å ta veiledningsselvmøter, hvor jeg kan bevisstgjøre og bearbeide det jeg har møtt i meg i møte med klienten. Det er også veldig viktig for meg å ta egenterapi ved siden av veiledningsselvmøter, fordi det kan oppstå faren at klienten kan henge fast i terapien der jeg selv henger fast som terapeut, fordi jeg ikke har bearbeidet det (nok). Jeg ser også faren i at hvis jeg som traumeterapeut henger fast i noe, er det mulig at jeg kan overføre det til klienten. Derfor har jeg lært at det er avgjørende at klienten kommer i selvresonans. Jeg tror at IopT blir en livslang prosess for meg, fordi jeg kommer til å stadig møte nye deler i meg. Ved å jobbe så dypt og integrerer den dypeste smerten (min mors nei), får jeg mer og mer klarhet i meg selv. Det er viktig å ha denne mentale klarheten når jeg jobber som terapeut.

Når jeg fasiliterte et selvmøte i gruppe med resonansgiverne, så føltes det mer krevende for meg, fordi jeg måtte organisere og tilrettelegge for flere deltaker. Å finne resonansgiver var min største utfordring. “alltidig var det lettere å se forandringen av intensjobsgiveren’s psykiske delene i selvmøtene, fordi resonansgiverne kunne uttrykke og bevege seg og interagere både med hverandre og med intensjonsgiveren. Når jeg jobbet en-til-en, så valgte jeg å ikke tilby intensjonsgiveren at jeg kan gå i resonans med elementene. Jeg ville ikke ta autonomien fra intensjonsgiveren og jeg var også redd at jeg kanskje kommer til å identifisere meg med klienten. En annen fordel kan også være at når intensjonsgiveren resonerer selv og står i delene sine, så kan dette skape en større medfølelse for seg selv.

Jeg har lært at jeg kan hundre prosent stole på intensjonsmetoden. Det som skal komme opp, kommer opp. Derfor er det så viktig at jeg bare forholder jeg til klienten’s intensjon og ikke utover det og at ingen intervener når klienten formulerer sin intensjon. Prosessen starter allerede ved å formulere og skrive intensjonen (noe aktiveres i oss). Det er der den første endringen i psyken skjer, fordi det er den første formen av å få kontakt med seg selv. Derfor har jeg vanligvis iskalde hender og føtter før jeg skal ha et selvmøte eller til og med begynner å gråte før den egentlige prosessen har startet. Det har jeg også observert hos flere av øvelsesklientene mine.

En annen viktig erfaring jeg gjorde, var at jeg ikke skal overforklare teorien, men fokusere meg på det vesentlige klienten trenger å vite for å ha et trygt selvmøte. Siden jeg elsker IoPT vil jeg ofte fortelle så mye som mulig om teorien. Men jeg har sett, at det kan lett blir for mye klienten. Ved å kunne øve meg som terapeut har jeg funnet ut, hva som er viktigst å forklare til klienten og at jeg ikke trenger å gå dypt inn i teorien. Det viktigste er å dekke de grunnleggende aspektene av hva psyken er og spaltingmodellen av psyken, samt en kort kartleggling av traumetrias.

Videre har jeg lært at vi må først kunne anerkjenne hva vi har opplevd og konsekvensene av det, før vi kan komme i kontakt med de dype avspaltete følelsene våre. Etter et selvmøte sa en klient til meg, at informasjonen som kom frem var ikke noe nytt for henne. Det viste meg igjen hvordan vi kognitiv kan vite/huske noe, men samtidig er vi helt avspaltet fra de underliggende følelsene. For at vi kan komme i kontakt med disse dype følelsene, må vi først anerkjenne hva som har skjedd og hva vi hadde trengt (de eksistensielle behovene våre). Selv om jeg vet at vi er subjekter, synes jeg fortsatt at det helt spesielt å se hvordan hver traumatisk hendelse manifesterer seg individuelt og hvordan alt henger sammen med vår livshistorie (vår traumebiografi).