Et psykotraume kan fortrenges fra bevisstheten. Ingenting ser ut til å være enklere enn å slukke bevissthetens lys når virkeligheten blir uutholdelig. Men den traumatiserte kroppen vår kan vi ikke kvitte oss med. Der blir alle traumeerfaringene synlige selv om smerte, redsel, sinne, vemmelse eller skam ikke lenger er i vår bevisste opplevelse, fordi de er avspaltet eller bedøvet. Ved en medisinsk operasjon ser det ut til å være likt: Det er en illusjon å tro at kroppen ikke gjør en traumatisk erfaring, bare fordi bevisstheten vår er slått av på grunn av narkosen. At den er slått av er heller ikke sikkert, fordi det hender at mennesker kan huske samtaler i operasjonsteamet mens de selv var i narkose. Man kan derfor si: Kroppen har lagret sannheten om våre livserfaringer. Kroppen lyver ikke!

Hvis en traumatisering har fått bevisstheten til å trekke seg tilbake til toppetasjen slik at den bare fungerer ut fra storhjernen, er kroppen utsatt for krefter som står i konflikt med hverandre når det gjelder hvem som styrer den. På den måten kan kroppen bli et puslespill av enkeltområder der de traumatiserte delene fortrenges til (f.eks. en betennelse i tåa som ikke blir bedre). De forskjellige overlevelsesdelene kjemper i så fall om førsteretten til å kunne bruke hele kroppen for seg selv.

Så lenge mennesker er fanget i traumebiografien sin, lever de under høyt press. Det er ofte underlig å se hvor mye enkelte mennesker kan tåle fysisk under slike omstendigheter. Men denne utholdenheten har sin pris:

• Hjerte- og karsystemet står stadig under høytrykk og kan plutselig bryte sammen.
• Muskler og skjelett gjør vondt og deformeres på grunn av belastningen det skaper når man tilpasser seg til de traumatiserende forholdene.
• Tanngnissing om natten ødelegger tennene når den traumatiserende situasjonen om og om igjen dukker opp i søvne.
• I fordøyelsessystemet mangler kunnskapen som må til for å kunne skille mellom det som gir næring til kroppen, det som må skilles ut og det som fortsatt skal brukes.
• Organene svikter etter hvert under det giftige stresset.
• Immunsystemet kan ikke lenger skille mellom fremmed og eget, og det begynner å angripe sin egen kropp.
• Nervesystemet kan bryte sammen under dette vedvarende stresset, og til og med hjernen kan etter hvert miste sin funksjon, slik at vedkommende blir dement.
• Gjennom dårlig næring, medikamenter og narkotika blir kroppen mer og mer forgiftet.

Jo dypere noen sitter fast i sin traumebiografi, dess flere fysiske symptomer kan bli synlige. Noen lidelsestegn er veldig spesifikke og viser en direkte sammenheng med en traumesituasjon (f.eks. betennelser i underlivet). Andre derimot er veldig uspesifikke og gir signaler forskjellige steder i kroppen (hvis f.eks. fysisk vold i barndommen ble ignorert eller fornektet). Bak hvert kroppssymptom ligger et stykke livshistorie. «Sykdommer» er ofte bare toppen av isfjellet.

ACE-studien

Det har lenge vært kjent og forsket på at traumer kan gjøre mennesker fysisk syke (Maté 2011). I en undersøkelse har f.eks. Vincent Felitti, Robert Anda o.a. sett på helsetilstanden til 17 500 hovedsakelig hvite og høyt utdannede pasienter i en klinikk for overvekt. Samtidig har de spurt etter hendelser fra barndommen slik det defineres i Adverse Childhood Experiences (ACE)2. Dette er blant annet: fysisk, emosjonelt eller seksuelt misbruk, vanskjøtsel, foreldre med psykiske sykdommer, rusavhengighet eller fengselsopphold, separasjon og skilsmisse mellom foreldrene og vold i hjemmet.

Resultatene var entydige: Jo høyere ACE et menneske hadde, dess verre var dets fysiske tilstand. 67 % av de spurte hadde minst en ACE, 12,6 % mer enn fire. Den som hadde måttet tåle mer enn syv ACE i sin barndom, hadde en tre ganger høyere risiko for lungekreft og en 3,5 ganger høyere risiko for hjerteinfarkt. Selv om de spurte personene ikke hadde noen ekstra risikoadferd som røyking, dårlig kosthold eller lite mosjon (som da også bare er en traume-overlevelsesstrategi), hadde de likevel en høyere sykdomsrisiko. Det var det giftige stresset som ifølge forfatterne ødela helsen deres (Felitti, Anda o.a. 1998).

Videre undersøkelser har bekreftet dette resultatet: traumatisering i barndommen fører til en økt risiko for psykiske forstyrrelser og fysiske sykdommer og reduserer levealderen. Kroppen klarer ikke å glemme volden den har lidd av. Barndomstraumer forblir lagret i kroppen. Tiden helbreder ikke traumesår. Tvert imot: Jo eldre vi blir, dess svakere blir kreftene vi har til fortrenging, dess mindre effektive er overlevelsesstrategiene våre og dess synligere blir sårene våre.

I en allerede 75-årig og vedvarende langtidsundersøkelse ved Harvard Universitet av amerikanske menn, både fra under- og overklassen, bekreftes det at det ikke er kolesterolverdier, men trygge og støttende relasjoner som gjør at vi i høy alder enda er fysisk og mentalt friske. Å leve alene og isolert derimot, gjør en syk.

«Jeg føler meg ikke traumatisert!»

Et vesentlig trekk ved et psykotraume er at det blir nektet for både på det personlige og det samfunnsmessige planet (Broughton 2013). Her et eksempel:

Maria M. (22 år) går til legen på grunn av en blærebetennelse. Vedkommende spør henne om hun har opplevd et traume. Maria M. svarer nei på spørsmålet, men etter å ha snakket med sin fostermor kommer hun senere med mer informasjon og forteller at hun ble gitt til sine fosterforeldre da hun var 2 år gammel. Hennes mor var heroinavhengig og hadde brukt narkotika mens hun var gravid med Maria. Med denne kunnskapen anbefaler legen henne å gå til en psykoterapeut.

Terapeuten Maria først går til, mener at hun ikke trenger å være bekymret, at hun er en frisk ung kvinne som ikke er traumatisert. Selv om hun er lettet over å høre det, blir hun usikker og kommer til meg for å spørre hva jeg synes om situasjonen. Når hun forteller meg at hun kom til verden med en veldig lav fødselsvekt, gratulerer jeg henne med at hun til tross for en, etter mitt syn, massiv traumatisering i morens mage, har klart å overleve. Etter fødselen fikk hun heller ikke noe kjærlighet og omsorg og var sikkert helt overveldet av en slik situasjon som nyfødt. «Men jeg føler meg ikke traumatisert!», svarer hun på det. Blærebetennelsen har hun fått behandlet ved hjelp av antibiotika.

Mitt svar er at det er hennes avgjørelse alene om hun vil arbeide seg gjennom sin tidlige livshistorie eller ikke, dvs. om hun vil nærme seg temaer som et mulig abortforsøk, manglende omsorg, forgiftning under svangerskapet, manglende morskjærlighet og erfaringen med å bli forlatt som spedbarn. Da ville det kanskje være hensiktsmessig å se nærmere på det før hun selv blir mor og får barn. Dette argumentet ser ut til å overbevise Maria, for hun har en venninne som også tidlig kom i fosterfamilie, og for henne har både svangerskap og fødsel vært et mareritt.

Ifølge de erfaringene både jeg selv og de menneskene jeg jobber terapeutisk med, har gjort, viser det seg følgende: Psykotraumer blir repetert inntil de er forstått, følt og dermed løst!

Prof. Dr. Franz Ruppert

Vil du vite mer og bearbeide egne traumer på en trygg og skånsom måte?

Gratis informasjonskveld

Helgekurs – med eller uten egen resonansprosess

Grunnutdanning