Jeg vil elske og bli elsket. Dr. Franz Ruppert


Et primært menneskelig behov og de alvorlige konsekvensene når morskjærlighet mangler.

20. februar 2021
Oversatt av Sissel Bru Reksten, Josefine Røding og Marta Thorsheim

Lengsel etter kjærlighet – en menneskelig tilstand

Jeg vil bli elsket – Jeg påstår at hvert menneske har dette behovet. Det er et sentralt behov som opprinnelig sier: Jeg vil bli elsket av min mor.

Realsjonen til mor er det første kjærlighetsforholdet til ethvert barn. Fra begynnelsen av livet, allerede prenatalt er et barn full av kjærlighet for sin mor. Barnet er fokusert på den fysisk-emosjonelle kontakten med henne. For et barn finnes det ingen som er viktigere enn ens mor. Dette er ikke overraskende siden hvert menneske vokser opp i mors livmor, behøver henne i godt og ondt, og er eksistensielt avhengig av henne. Hvert menneske vil fra begynnelsen av livet inneha en enorm evne til kjærlighet rettet mot sin mor og en tilsvarende lik lengsel til å bli elsket av sin mor.

Det er ingenting galt med det. Det er en del av menneskehetens primære tilstand. Som mennesker reproduserer vi oss seksuelt og barn vokser i deres mors livmor. Derfor er kjærligheten for ens mor og lengselen etter henne en del av den menneskelige tilstand. På samme måte som det er naturen til fugler at de har vinger for å fly med, er det den menneskelige natur at vi evner å elske og ønsker å bli elsket. Dette er på mange måter våre vinger.

Kjærlighet og Frykt

Kjærlighet og frykt er fiender innen psyken. Der det finnes frykt er det lite rom for kjærlighet. Frykt aktiverer stressystemet i den menneskelige organismen. Der frykt finnes, vil også sinne, aggresjon og tvangs-tenkning og -atferd oppstå. Disse følelsene og holdningene til livet er spiren for vold.

Kjærlighet er antidoten til frykt. Kjærlighet kan nøytralisere frykt. Mennesker som elsker kan også forholde seg både godt og passende til sin frykt. I tillegg kan ikke mellommenneskelig tillit oppstå uten kjærlighet.

Mangel på morskjærlighet

Hva skjer når et barns behov for kjærlighet ikke er tilstrekkelig møtt av hans eller hennes mor? Hva skjer når ens egen mor ikke ønsker barnet, avviser og avslår barnet? Eller om hun er fullstendig likegyldig til barnet? Eller til og med går kjemper mot sitt eget barn og torturerer det fysisk og emosjonelt? Hva skjer om hun, på grunn av sin egen historie, ikke er i stand til å elske sitt barn med hele sitt hjerte og kropp? Og hvis hun selv lider av mangel på morskjærlighet fordi hun heller ikke fikk sitt behov for kjærlighet dekket av sin mor?

Undertrykkelse av behovet for kjærlighet

I alle disse tilfellene hvor behovet for kjærlighet er utilstrekkelig besvart, vil et barn falle inn i eksistensielt stress. For å overleve denne skrekken, vil et barn ikke ha annet valg enn å undertrykke sitt primære behov for morskjærlighet. Smerten av å ikke være ønsket, ikke være elsket eller ikke være beskyttet fra volden fra sin egen mor, frykten for å bli etterlatt og forlatt av henne, er så sterk at det knekker barnets psyke. Barnet må gi opp helheten i sin psyke og splitte seg kategorisk inn i tre deler:

  • En del fortsetter å være realistisk og opplever igjen og igjen skrekken som skyldes morens likegyldighet, avvisning eller vold.
  • En annen del lagrer disse gjentakende, uutholdelige avvisningserfaringene.
  • Denne delen sitter fast i traumet og hindres av en tredje psykisk struktur slik at den ikke hele
  • tiden lar frykten for å bli forlatt og smerten i det å ikke være elsket prege egne opplevelser.

Dette fører nødvendigvis til traume overlevelsesstrategier som er separert fra realiteten, som skaper sin egen psykiske verden for seg selv, som opprettholder illusjonen over at barnets egen mor vil elske han til tross for alle motstridende opplevelser og ønsker om å være tilknyttet henne for alltid i kjærlighet. Alt som er trengs er å gjøre nok innsats og gi mor alt hun behøver og krever. Fremfor å oppleve sin egen nød, opplever han mor som krevende og tynget. Barnet forsøker derfor å møte hennes behov, og lindre hennes lidelse. Barnet opplever seg selv som uverdig å bli elsket, og føler skyld og skam over sin egen eksistens. I denne delen, over analyserer barnet sin mor, hvorfor hun liker dette og finner tusen grunner for å rettferdiggjøre og unnskylde hennes atferd.

På samme tid, vil delen som jeg kaller den “traumatiserte delen” overvåke maktesløst, men også full av raseri, hvordan overlevelsesdelen ofrer seg selv i sine kjærlighets illusjoner for sin egen mor og neglisjerer og overser seg selv. Kjærlighets illusjoner går i hånd i hånd med etterlatelse av sitt eget “Jeg” og “Vil” og dermed sviker en seg selv. På denne veien, blir det lille kjærlighets trengende vesenet som vi en gang var i starten av vår eksistens, gradvis til en tilsynelatende sunn voksen, som virker sunn for en selv, men som på samme tid avviser seg selv med sine sunne urbehov og stort sett aksepterer alt som skader en selv – og forventer det samme av andre. Dermed ble avvisning initiert av egen mor til en avvisning av ens egen stabile indre autoritet: «Ikke gråt, ikke vær trengende og svak! Ta deg sammen!» «Jeg må være sterk, må ikke vise følelsene mine, og absolutt ikke gråte!» blir motto for resten av livet.

Noen personer vil også si at de aldri har ønsket å bli elsket av sin mor. De har alltid vært mistenkelig ovenfor henne og holdt avstand fra henne. De har til og med kjempet mot henne hele deres liv. De tåkelegger starten av livet hvor denne dype lengselen etter en varm mor eksisterer, eller at de har begravd denne lengselen bak tykke vegger av psykologisk forsvar.

Mors kjærlighet blandet med smerte, frykt, sinne, skam og skyld

Hvis en mor, av en eller annen grunn, ikke gjengjelder barnets behov for kjærlighet med hennes egen kjærlighet, kan ikke barnet bare slutte å elske sin mor. Derfor, blir subjektet av kjærlighet for barnet ladet med negative følelser som frykt, sinne, smerte, skam og skyld. Dette leder barnet i økende grad til å distanserer seg selv fra sitt opprinnelige behov for å ønske å bli elsket av sin mor. Kjærlighet oppstår derfor som noe svært komplisert, og totalt uoppnåelig.

Erstatningsbehov, kjærlighetsillusjoner og kjærlighets-vrangforestillinger

Det opprinnelige behovet for kjærlighet er nå erstattet av abstrakte ideer av kjærlighet, som er knyttet til erstatningsbehov slik som:

  • Jeg forestiller meg at min mor tenker på meg så ofte som jeg tenker på henne.
  • Jeg er veldig rolig og veldannet, jeg skaper ingen problemer for henne.
  • Hvis jeg er en flink pike eller god gutt, så vil mor verdsette meg for det.
  • Jeg hjelper henne med husarbeid, tar vare på mine brødre og søstre og får anerkjennelse av henne for å gjøre det.
  • Når jeg får gode karakterer på skolen, er mamma glad
  • Jeg vil at min mor skal være stolt av meg
  • Jeg vil ikke være en belastning for min mor
  • Det er min egen feil om jeg ikke får nok kjærlighet fra henne
  • Alt jeg egentlig vil for henne er at hun er glad og tilfreds.
  • Jeg vil tilgi henne for alt og bli forsonet med henne til slutt

Jo større opplevelsen av mangel på morskjærlighet er, jo mer ydmyk blir barnet. Jo mer er de tilfreds med veldig lite. De ser fortsatt etter den siste smulen av morskjærlighet å holde fast i. De blir revet med i deres egne ideer av morskjærlighet og finner tusen av grunner for hvorfor deres mor ikke kunne hjelpe og behandlet de ukjærlig. De
idealiserer deres mor og hedrer henne. Disse ideene ble mer og mer illusjoner av kjærligheten og til slutt vrangforestillinger av kjærlighet.

Barn som emosjonelt tilknyttes mors smerte og lidelse på denne måten, identifiseres seg med hennes bekymringer og stress. De har ingen nåtid eller fremtid for sin egen del. De sitter psykologisk fast i deres mors fortid og konflikten av deres forfedre. Slik vil menneskelige skjebner gjenta seg over generasjoner uten at noe nytt skjer. Ytre utvikling for eksempel innen teknologi, utdanning eller kunnskap endrer ingenting.

Sinne, raseri og hat for mor

Et barns frustrerte kjærlighetsbehov skaper sinne også sinne og raseri. Med disse emosjonelle reaksjonene, forsøker barnet å få mors oppmerksomheten og å gjøre henne oppmerksom på at de føler seg neglisjert og ikke elsket av henne. Hvis moren responderer passende, vil barnets sinne roes ned. Hvis ikke, vil raseriet øke til hat mot moren. Rent hat snakker av og til fra øynene til barnet, fordi de føler seg maktesløse i strevet med å oppnå den hengivenheten de lengter etter fra mor Men også dette hatet må til slutt spaltes av i et barn som har undertrykt egne følelsesmessige behov. Det bor da i undergrunnen barnets psyke og forgifter den. Samtidig ser det etter utløp på utallige kreative vis. Det kan fort rettes mot et søsken som barnet tror får mer kjærlighet og oppmerksomhet fra mor, selv om det ikke er tilfelle. Dette hatet kan føre til ødeleggelse: Det kan gå utover leketøy eller øynene til favorittdukka. Bli uttrykt mot bamsen ved at armer og ben blir revet av. Andre barn kan også lett bli mål for hatet. Det samme gjelder lærere og senere også veiledere, terapeuter eller politikere.

Det blir skjebnesvangert når dette barnlige hatet mot sin egen mor senere rettes mot sitt eget barn. Ved å hate sitt eget barn, fortsetter mange kvinner kampen mot sin egen mor.

For menn kan det undertrykte hatet mot moren enkelt bli projisert mot kvinner generelt. “Alle kvinner er løse, utenom mamma!”.

Søken for substitutt-mødre

Siden barnet mangler morskjærlighet ser de etter et substitutt for kjærligheten. Hvis tilgjengelig, ønsker mange barn kjærligheten fra far som de ellers ikke mottar fra sin mor. På denne måten, kommer de vanligvis også inn i et emosjonell forvirret og innviklet forhold med sin far. Siden alt håp nå hviler på han, blir faren ofte idealisert. Selv de få følelsene han viser mot et barn viser seg overvurdert av barnet sammenlignet med en kald og utilgjengelig mor.

Uansett hvor kjærlig en far er mot sitt barn, kan han ikke kompensere for sitt barns mangel på en elskende mor, heller kan han ikke helbrede smerten av avvisning, frykten av etterlatelse, og sinnet og hatet mot moren som kommer med det.

Etter alle mine terapeutiske erfaringer, vet jeg nå med sikkerhet: Mors kjærlighet er unik. Det er bundet til ens egen mor. Derfor kan ingen erstatte vår mor og hennes kjærlighet: ingen far, ingen bestemor, ingen barnevakt, ingen adoptivmor, ingen sykepleier, eller annen omsorgsperson.

Søken etter et substitutt for mors kjærlighet gjør uheldigvis også barn høyt utsatt for emosjonelt og seksuelt misbruk. En som kan lese sulten for kjærlighet i et barns øyne finner det enkelt å narre barnet, til å få han eller hun til å føle seg spesiell. På denne måten, kan en forføre det til å gjøre ting som barnet helt sikkert ikke ønsker å gjøre. Den verdensomspennende mangel på morskjærlighet er grunnen til de tilsvarende pandemisk verdensomspennende seksuelle misbruk av barn innad og utad familier.

Sinne, raseri og hat mot far

Fordi mange fedre også ikke gir et barn kjærligheten de desperat behøver, gir de det enda en grunn for sinne, raseri og hat. Avvisning av ens egen far er psykologisk enklere enn å hate sin egen mor. I mange tilfeller, er hatet for far en forkledning av hatet for sin egen mor. Derfor kan et barn til og med innad forenes med moren i kampen mot en åpenbar “idiot” av en far, som dro tidlig, eller når han var der, herjer, slåss, skriker og drikker.

Selv i psykoterapi blir det åpenbare fars-hatet fokusert på og diskutert i mange fasetter. Uheldigvis tjener det kun for å fornekte ytterliggere det underliggende hatet for moren.

Repetisjon av det primære kjærlighetsforhold

Fordi forholdet med mor spiller seg ut ubevisst i vår psyke, repeterer kvaliteten av vårt primære kjærlighetsforhold seg i alle senere kjærlighetsrelasjoner i vårt liv. Frykt, sinne, raseri, hat og dyp smerte fra forholdet med mor flyter inn i alle andre forhold hvor vi har håp om kjærlighet. Undertrykkelsen av våre følelser, den fundamentale mistilliten mot en annen person, og motviljen til å uttrykke våre behov for kjærlighet, vil under disse omstendighetene bli prinsippene vi bygger våre kjærlighetsforhold på.

En person som bærer smerten av et barn som ikke er elsket av sin mor i sitt hjerte, vil aldri fullstendig åpne hjertet igjen. De forholder seg forsiktige fordi de ikke ønsker å føle denne eksistensielt truende primære smerten igjen. Smerten som slumrer innad i deres uforløste morsforhold. Slike nye kjærlighetsrelasjoner blir vanligvis et spasmeaktig forsøk på å opprettholde mental kontroll over ens egne behov og følelser i frykt for å falle tilbake inn i tidlige barndomstraume-følelser. Det uunngåelige nederlag av slike forhold leder kun til å
lete etter nye kjærlighetsforhold igjen og igjen. Så lenge de ubevisste prosessene i ens egen psyke ikke er forstått, vil dette vedvare gjennom hele ens liv.

Forelskelse og kjærlighet

Ønsket om å bli elsket handler om en permanent bekreftelse av seg selv. Jeg vil bli emosjonelt akseptert av en annen person akkurat som jeg er. Likevel, kjærligheten med en annen person kan ikke erstatte egenkjærlighet. Forhold og vennskap er ikke et substitutt, men kun et tillegg for kjærligheten av seg selv.

Det er vanskelighet for mange å forstå emnet kjærlighet, fordi de ikke kan skille ordentlig mellom kjærlighet og forelskelse. Forelskelse er en tilstand som periodisk oppstår i en person på grunn av hormonelle utslipp. De er da klare til å pare seg. Ved paring har denne tilstanden mer eller mindre nådd sitt formål og vil derfor avta igjen. Menneskelig reproduksjon kan også oppstå fullstendig uten kjærlighet. Seksuelt lyst alene er tilstrekkelig. Selv i en voldssituasjon kan barn oppstå.

For menn er jobben i form av reproduksjon ferdig ved den seksuelle akt. Kvinner, på en annen side, kan ikke glede seg med deres barn uten kjærlighet. Deres fruktbarhet som kvinner må være ledsaget av morskjærlighet, ellers vil moderskap være en katastrofe for henne og hennes barn. Denne morskjærligheten må også være enda sterkere enn kjærlighet for noen annen person, enten det er hennes egen mor, hennes mann, eller et annet barn hun allerede har født. Hvis en kvinne er redd for sin mann, er det også en katastrofe for henne og hennes barn. Hun kan ikke beskytte seg selv eller barnet fra hennes manns invadering, overfall og vold.

For menn er det å være en far en mulighet til å utvikle deres evne til å elske. Noe som ligger i den menneskelig natur hos enhver mann. Da utvikler han seg videre og kan vokse ut av sin konkurranseorientering. De kan lære at seksuell nytelse ikke er et substitutt for deres behov for å bli elsket som mann, akkurat som de er. På denne måten kan han også forstå at han er et medmenneske og et unikt, separat menneske – verken kone eller egne barn kommer først.

Som et lite tips for de som lengter etter partnerskap og ekteskap: Ikke gift deg med noen, som
ennå ikke er gift med seg selv.

Etter at tilstanden av forelskelse avtar, vil den underliggende psykologiske realiteten relatert til kjærlighet dukke opp igjen. Da vinner den psykologiske dynamikken: Et skuffet barns behov for mors og fars kjærlighet får igjen overtaket og tas med inn i partnerforholdet. Hat mot mor og far blander seg i hverdagens relasjon. Den intime partneren er nå det alltid tilstedeværende målet. Partnerskapet blir slik noen ganger en repetisjon av helvetet man opplevde som barn, med far og mor.

Er “narcissisme” egenkjærlighet?

Det er en psykiatrisk diagnose kalt “narsissistisk personlighetsforstyrrelse”. Karakteristikkene er nevnt som:

  • Har en storslått tanke om ens egen viktighet (f.eks. Overdriver ens egne oppnåelser og talenter; forventer å bli ansett som overlegen uten korresponderende oppnåelser).
  • Er sterk betatt av fantastiske av grenseløs suksess, makt, glamour, skjønnhet eller ideal kjærlighet.
  • Tror dem selv er “spesiell” og unik og kan bli forstått kun av andre spesielle og respekterte mennesker (eller institusjoner) eller kan kun assosiere seg med de og ingen andre.
  • Krever overdreven beundring.
  • Viser en sans av berettiget (f.eks. overdreven forventning om spesiell behandling eller automatisk respons til deres forventninger).
  • Er utnyttende i mellommenneskelige relasjoner (f.eks utnytter andre for egens fordel).
  • Viser mangel på empati: er uvillig til å forstå eller identifisere følelsene og behovene til andre.
  • Er ofte misunnelig på andre eller tror andre er misunnelig på han/hun.
  • Viser arrogant oppførsel eller holdninger 1

1 https://de.wikipedia.org/wiki/Narzisstische_Pers%C3%B6nlichkeitsst%C3%B6rung accessed 15.2.2021

Mennesker som viser slike egenskaper, ønsker tilsynelatende å være midtpunktet og å bli
beundret. Hvorfor gjør de det? Fordi de åpenbart trenger det psykologisk! Fordi de føler seg små og ubetydelige uten konstant beundring fra andre. De skammer seg over sin væren. Etter min erfaring skjer dette hovedsakelig når man som barn ikke var ønsket av mor. De skammer seg derfor over å i det hele tatt eksistere. Denne skammen fra forholdet til egen mor må kompenseres for med makt, penger, berømmelse og glamour.

Vanligvis har de også mottatt beskjeden fra deres far at de er små og dumme i forhold til ham og ikke på noen måte overgår eller overskinner ham.

“Narsissistiske” mennesker kan vise medfølende atferd mot andre mennesker. Likevel, denne medfølelsen er veldig kalkulerende og manipulativ. Så lenge den andre personen spiller med og tilfredsstiller ens egne narsissistiske behov, fungerer dette godt for en stund. Men det vil med sikkerhet komme til et punkt hvor den narsissistiske medfølelsen forvandles til avvisning og ofte rent hat, så snart den undertrykte primære smerten fra morsforholdet
skyves opp til overflaten igjen. 2

Galskapens prosjekter

Den grunnleggende misforståelse i en slik overlevelsesstrategi for et traumatisert foreldreforhold eksisterer i denne ideen:» Så lenge jeg er viktig nok for andre, så er jeg også viktig for at mamma og pappa. Jeg vil være verdig kjærlighet fra mamma og pappa.» Ettersom også mange andre streber etter det samme, fører det raskt til en opplevelse av konkurranse. De vil forsøke å tvinge andre ut av feltet. Slik kan hele samfunn bli til en flokk haier av narsissistisk forstyrrede mennesker som selger eller pålegger medmennesker egne storslåtte prosjekt, ut fra egne barnslige behov og ønsker. Slike prosjekt er vanligvis megalomane og overgår lett grenser for hva vi kan forstå som mulig. («I dag Tyskland, i morgen hele verden!»). Men ofte endres målene deres raskt, tilsynelatende både genialt og grandiost.

Disse ideene er gjerne luftslott, men de kan dra millioner av mennesker inn i undergangen, så lenge narsissisten har makt og økonomiske ressurser til å gjennomføre sin vilje. Det er ikke kun barn av herskende dynastier, hvor det er ofte like mye mangel på genuin morskjærlighet som farskjærlighet som det er mellom såkalte ordinære mennesker, som gir energi til deres narsissisme i mange variasjoner. Selv mennesker som kommer fra fattige opprinnelser har ideer om at de ville hatt det bedre hvis de tilhørte de rike, mektige og berømte. De er derfor enkelt forført og kjøpt av de som har den korresponderende makten og de finansielle midlene. Derfor, igjen og igjen, har mennesker fra enkle kår nådd toppen av rampelyset i verdenspolitikken. De blir til de føyelige nikkedukker for de faktisk mektige
og rike.

Tyranner og mordere vil også bli elsket

Dessverre er det slik at mange vanlige, opprinnelig gode mennesker, lever etter mottoet: «Hvis jeg ikke blir elsket, bør de andre i det minste leve i frykt og med gru se opp til meg». En trener seg i å innta en fiendtlig holdning og skaffe seg maktmidler og våpen en kan bruke for å true andre, bringe dem under kontroll og om nødvendig, drepe dem. Så vil ikke slike mennesker bli elsket?

Også hos disse er det et grunnleggende behov for å bli elsket av mor og utallige overlevelsesstrategier og innviklinger i mors traumer, som ligger bak. Det er mange mennesker med kjærlighetsløse, voldelige fedre og psykiske sår. I denne verden gjelder det også mennesker i familier som Trumps, Xi Jinpings, Erdogans, Merkels, Putins, etc. De vil i utgangspunktet også bare ha kjærlighet i hjertene sine. Så derfor ønsker de alltid å være i sentrum for et publikum. Og merk følgende: De ønsker å bli beundret av sitt folk og kanskje til og med bli anerkjent av menneskeheten for sine prestasjoner. Derfor kan det være vanskelige å gi fra seg makten når de nå engang har tatt den. I utgangspunktet vil de tvinge til seg kjærlighet og hengivenhet med all den vold og makt de har til rådighet, eller slik barn gjør det på lekeplassen når de deler ut gaver til barn rundt seg.
For å gjøre seg populære må de kjøpe journalister, statsråder og rådgivere som tar ansvaret og gjør seg avhengige av dem. Slik kan de stole på at de ikke sier stygge ting om dem. Dette er i utgangspunktet et lett spill å gjennomskue.

Tyranner og diktatorer stoler på avhengighet. De vil ha andre mennesker som er politisk, økonomisk, sosialt og psykologisk avhengige av seg. De presser dem med tilsvarende «dossierer» som de oppretter for sine motparter. Men i virkeligheten er de også psykologisk avhengig av andre mennesker. De er alene når de ikke har noen å slåss mot. Inni er de tomme, fordi de har spaltet av egne grunnleggende behov og de kan ikke lenger føle seg selv.
Derfor må de hele tiden fylle seg med ytre opplevelser. På denne måten oppnår de det motsatte av hva de i all hemmelighet ønsker. I virkeligheten er det ingen som elsker dem. Om bare disse menneskene kunne oppleve en gang hvor lett det er for menneskers hjerter å strekke seg mot deg når du viser følelsene dine åpent og autentisk! Hvis også de uttrykker sin smerte. Da ville de innse at det er dette de virkelig trenger og at det ikke engang krever stor innsats.

2 Hans-Joachim Maaz (2012). The narcissistic society. A psychogram. Munich: C.H. Beck.

Å gå gjennom den primære smerten

Ensomhet er et resultat av undertrykte grunnleggende behov og følelsene som følger av det. WHO avskjærer oss fra våre sunne behov og gjør blant annet vår kropp til en gjenstand som blir behandlet som et objekt av andre.

Feil, illusjoner og vrangforestillinger som våre traumeoverlevelsesstrategier presenterer oss for, vil bare gjennomskues ved at vi anerkjenner vår frykt for å bli forlatt og ved å akseptere egen smerte. – Og ved at vi aksepterer at vi ikke ble elsket av vår mor. Denne smerten som blir skjøvet bort, ofte med rusmidler eller med medisiner som er laget for å dekke over en skade som allerede har skjedd. Det gjør mennesket uvirkelig – til et tomt skall, med en hjerne som holder det gående uten stans. Vi prøver å forstå med tanker det som bare kan føles. Når den opprinnelige smerten fra barndommen av å ikke være elsket av mor blir dekket over, blir vi tvunget til å gjenta det resten av livet, i tusen varianter. Vi fornekter den opprinnelige smerten og klarer ikke å elske oss selv.

Av denne grunn kan man heller ikke gi andre kjærlighet. Tvert imot – ens egen ikke-løste primalsmerte gjør at vi påfører andre like mye smerte. Egne barn og mennesker som er avhengige av oss blir misbrukt i illusjonen vår om at vi kan dumpe egen smerte på andre. Det hjelper på kort sikt, men ikke på lang sikt.

På den andre siden gjør primalsmerten at vi kan oppleve oss selv som en ekte person igjen. Gjennom denne smerten kommer vi hjem til den levende menneskelige organismen som vi er. Følelsesmessig forankret i kroppen vår, kan vi ikke forbli åndelig-mentalt i fortiden, eller leve i en fjern fremtid. Å være i kroppen er å leve i nåtiden. Når jeg er i min egen kropp, kan jeg heller ikke lenger identifisere meg med en annen person. Det fungerer bare i fantasien, ikke i den fysiske virkeligheten. Alle kan kun være ett med og identisk med seg selv i sin egen kropp.

Et hjerte frigjort fra fangarmene til overlevelsesstrategiene våre blir nå tilgjengelig for vårt eget liv, vår egen kjærlighet og alle følelsene som følger med. Det kan være frykt, sinne, sinne, skam eller smerte. Jeg kan også tenke på hatet mot mor og far og innrømme at noe som oppsto i barndommen min og i psyken min, har forgiftet relasjonene mine. Nå kan jeg også gi slipp på dette hatet.

Sosial aksept av ekte morskjærlighet og vår evne til å elske og bli elsket, er menneskets største ressurs. Moderne samfunn undergraver imidlertid systematisk kvinners evne til å være ekte. Fremfor alt å få føle og vise fysisk morskjærlighet. Allerede under graviditeten kommer de fleste kvinner inn under et medisinsk system der de overvåkes av en fødselskontroll som overser deres egne evner og gjør dem og kroppen deres til objekt for utallige medisinske inngrep. Selv etter å ha fått barnet, vil kvinner ofte i løpet av tidlig barselspleie tilbys hjelp over hele linja, som moderne pedagogiske tiltak.

Mødre og barn blir stadig mer fremmede fra hverandre. Det er samtidig også mye seksuell vold mot kvinner, allerede fra tidlig barndom og i ungdomsårene. Det undergraver og ødelegger kvinners evne til å være godt forankret i kroppen, evnen til å føle egne grunnleggende behov og evnen til å tilby sin levende kvinnelige organisme til et barn som grunnlag for dets liv og kjærlighet.

Som beskrevet tidligere, fører også det kvinnefiendskapet som har oppstått hos mange menn gjennom hat til egen mor til en kjønnskrig.

På bakgrunn av dette skapes hele samfunn der morskjærlighet er mer en idé enn en realitet. Vi elsker illusjonen morskjærlighet fordi en ekte morskjærlighet finnes. Kvinner i slike samfunn har tilsvarende uvirkelige ideer om drømmemannen og et ønske om barn og familie. De baler med dette med stor iver og personlig engasjement. Det vil på grunn av egne ubearbeidede livshistorier forhindre at drømmene deres blir oppfylt. Med stor regelmessighet vil de oppleve å mislykkes. De fleste ønsker egentlig ikke vite om dette, fordi det vil være å få kontakt med den primære frykt og primalsmerte.

Derfor er det også et tabubrudd når jeg setter fingeren så direkte inn i såret morskjærlighet. De fleste reagerer i starten på dette med sinne. De vil kjempe mot det og fastholde at det ikke finnes en slik vond smerte. Også store deler av feminismen er i en defensiv kamp mot moderskapet, som skal være for primitiv og som fremstår som diskriminerende mot kvinner, fordi morskjærlighet fikserer dem på moderskapet og dermed utelukker dem fra annet sosialt liv.

Siden også mors mor er tabu i slike samfunn, strømmer dette hatet inn i alle sosiale strukturer. Alle som ikke er enig med meg, som avviser meg, ikke anerkjenner meg og som står i veien for mine.

Sosial ignorering av ekte morskjærlighet

Evnen til å elske og å bli elsket er den største ressursen et menneske kan ha. Likevel, det moderne samfunn systematisk undergraver kvinners evne til å føle og vise seg ekte f.eks. Primær fysisk morskjærlighet. Allerede under graviditet og i fødselsprosessen, vil flesteparten av kvinner falle under et medisinsk system av overvåkning og kontroll som undergraver deres egne evner og omgjør de og deres kropp til objekter for utallige medisinske intervensjoner. Etter at barnet er født blir kvinner generelt tilbudt tidlig omsorg for deres barn som et moderne utdanningsmål. Kvinner og barn er i økende grad fremmedgjort fra hverandre3. I tillegg er det en høy grad av seksualisert vold som mange kvinner opplever under deres egen barndom og ungdomstid. Dette undergraver og ødelegger også deres evne til å være vel forankret i sin kropp, å føle sine primære behov og også å evne å tilby deres levende feminine organisme til et barn som et grunnlag for liv og kjærlighet.

I tillegg, som beskrevet, leder hatet mot kvinner som har utviklet seg i mange menn som et resultat av hatet mot deres mødre, til en krig mellom kjønnene.

På denne måten, er hele samfunn skapt hvor moderlig kjærlighet eksisterer heller som en idé og kjærlighetillusjon enn som ekte levd moderlig kjærlighet. Kvinner i slike samfunn har tilsvarende urealistiske ideer av den ideelle mann, av ønskede barn og en perfekt familie. De putter mye energi og personlig innsats inn i disse idealene. Hva som faktisk forhindrer dem fra å oppfylle sine drømmer og forårsaker at de stadig feiler, sin egen livshistorie, vil de virkelig ikke vite. Det igjen vekker deres primære frykt og smerte.

Derfor er det også et tabu når jeg setter fingeren så direkte inn i såret morskjærlighet.

De fleste mennesker reagerer med sinne og forakt og ønsker ikke å vite denne smertefulle sannheten og er offensiv mot den. Hele fraksjoner av feminisme er også i en defensiv kamp mot moderlighet, som de oppfatter som primitiv og diskriminerende mot kvinner, fordi morskjærlighet begrenser de til kun moderlighet og ekskluderer de fra andre aspekter av sosialt liv.

Siden hatet for mødre også er tabuert i slikt samfunn, strømmer hatet inn i alle sosiale strukturer. Alle som ikke er enig med meg, som avviser meg, ikke anerkjenner meg nok, kommer i veien for mine overlevelses strukturer, ikke deler mitt verdenssyn, er i fare for å få dette hatet. Frustrerte morskjærlighet og det følgende morshatet fører til at verden deles i svart hvitt, godt eller vondt, venn eller fiende.

3 Michael Hüter (2018). Childhood 6.7. A Manifesto. Norderstedt: Books on Demand.

Politikere som morserstatningsfigurer

Dette fører til at de fleste medlemmer i samfunnet lever med et dypt frustrert kjærlighetsbehov. Nesten alle lider av mangel på morskjærlighet. Som et resultat er overlevelsesstrategiene deres nesten utelukkende orientert mot utsiden. De må konstant søke og følge ytre distraksjoner for å håndtere sin psykologiske smerte. De lever i konstant frykt for å bli forlatt og fanget i stresset som er forbundet med å bygge nye relasjoner.

På grunn av kjærlighetsillusjoner går de raskt inn i og ut igjen av forhold med feil kjærlighet – i alle sosiale sfærer. Partnere, egne barn, venner, sjefer, kunder, velgere … alle blir sett mer eller mindre ubevisst, gjennom linsen til kjærlighetsopplevelsen med egen mor.

Avvisning, likegyldighet, opplevelser av vold og hat – alt er i den respektive kontekst gjentatt blindt og ubevisst.

Morsprojeksjoner blir også rettet mot lærere, overordnede, terapeuter, leger eller politikere, ved at vi ser dem som de eneste som kan hjelpe oss gjennom livene våre. Vi ser ikke at ansvaret for vår egen lykke alltid ligger hos oss selv.

Ikke rart at sosiale ledere som vi – lik små barn – er avhengige av for vår lykke, også løfter opp ideen om at de er ansvarlige for våre liv. De er preget av sin egen barndoms narsissisme og de bli mer og mer dominerende. Jo mer aggressive de blir, jo mer forventer vi av dem. Til slutt behandler de oss som mindreårige barn i stedet for bare å være forpliktet til et felles beste og den oppgaven de faktiske er satt til å løse. Det vi allerede har måttet tåle av avvisning av egne behov i vår familien, opplever vi nå på nytt på et sosialt nivå.

Når kvinner har et stort underskudd på morskjærlighet, vil politikere erobre maktposisjoner. De er lik befolkningen ellers, ikke bedre enn andre menn med et frustrert kjærlighetsbehov. De er dyktige i å manipulere, kontrollere og si at «som gode menn må vi jobbe hardere, stramme inn livremmen og ofre oss». Samtidig lever de ut sitt hat mot mor på hele befolkningen.

Penger kan ikke kjøpe morskjærlighet

Penger kan også bli et substitutt for morskjærlighet. Hvis jeg har penger, kan jeg oppfylle alle mine ønsker – dette er også en stor illusjon. Ingen kan kjøpe morskjærlighet med penger. Hvis noen ikke kan føle dette til en tilstrekkelig grad, kan det ikke oppnås for noen penger i verden. Derfor, for mange mennesker, blir mesteparten av pengene de har blåst vekk på traume overlevelsesstrategier. Dette skjer på en småskala med hver og en av oss, og det skjer også i stor skala på institusjonell og myndighetsnivå.

Verden = redde mor

Spaltet av fra vårt behov for å bli elsket av mor fyller vi vårt liv med ønsker om å være en leder, eller en ideell verdensredder. Dette fordi vi med overlevelsesstrategiene våre kompliserer eget liv, samtidig som vi ødelegger vår felles verden.

Illusjonene våre vil bidra til at vi ødelegger mer og mer av verden. Her møter vi også en uendelighet med ideer. På samme vis som vi som barn ble ofre for kjærlighetsløshet blir vi som voksne gjerningsmenn med god samvittighet. I konkurranse om verdensreddende ideer krever vi alt av oss selv og alt av alle andre. Vi må ofre egen lykke for ideen om en ideell verden, dvs mamma.

Dette er, etter min mening, også røttene til globalisme og ideer det lille trengende barnet som roper på mor har i seg. Om ikke hadde de ikke trengt å spill gud i egen fantasi og ri kloden inn i elendighet.

I stedet for å jobbe seg gjennom traumer skapt av vold og krig som tidligere generasjoner har gjennomlidd, fortsetter nåværende generasjoner å skape nye traumer, som vi viderefører til neste generasjon, uten å tenke over det.

Systemet er alt, du teller ikke

Slik dukker det opp sosiale system som synes å plassere seg over individet. De er mer betydningsfulle og viktige enn enkeltmennesket. Individ må tjene slike system, adlyde tilsynelatende «objektive» lover, heller enn det som ville være fornuftig å adlyde: utdanning, helse, kultur, vitenskap, økonomiske eller politiske system for menneskets beste.

Kjærlighetsløse barn godtar slike system, fordi det sparer dem fra å se sannheten og føle smerten ved ikke å være elsket av mor. Derfor må slike system holdes nennsomt i live av de opprinnelige ofrene for mors avvisning. Overgripere og medløpere er her i samme båt. De er i det skjulte enige om å ikke røre ved egen smerte. I stedet påfører de sitt morshat på de som ikke er en av dem. I traumatiserte samfunn, er det derfor få personer som har en idé om hva sameksistens basert på kjærlighet kan se ut som i forhold, familie og samfunnet som en helhet. Flesteparten av de vet hva de ikke vil og ikke liker. Hva de virkelig vil, på en annen side har ikke majoriteten av menneske enda en oppfattelse av. I slike traumatiserte samfunn er det mulig å oppnå stor personlig suksess ved å se utenfor seg selv, i partnerskap, familie, penger og makt. Ved å unngå å være meg – være stabilt i meg selv.

Anerkjenn de grunnleggende misforståelsene

Konklusjon: Kjærlighet kan ikke tvinges med vold, verken mot andre eller mot en selv. Det fungerer ikke. Slike forsøk leder bare til konstant spenning, sinne, aggresjon, stress, sykdom og død. Kjærlighet, og dermed dyp lykke i livet, er heller ikke tilgjengelig for kjøp. De som ikke gjenkjenner disse feilslutningene, gjør seg selv og andre ulykkelige. Menneskehetens historie viser feilslutningen i tusenvis av fasetter og den er også tydelig i dag. Den som ikke finner sin egen lykke i livet misunner andres lykke og tåler ikke at de andre føler seg bra og elsket. Du kan se dette selv hos små barn i sandkassen.

Å finne tilbake til egenkjærlighet

Helt siden jeg gikk gjennom bølger av smertene fra min mors avvisning har jeg gjort det jeg kunne for å finne tilbake til mitt grunnleggende behov for å bli elsket. Slik kom jeg i kontakt med min dypeste eksistensielle frykt, min skam, mitt sinne, mitt sinne og dype hat mot både mor og far.

Jeg ser nå meg selv og verden rundt meg med nye øyne. Jeg føler min egen ubetingede kjærlighet.

Alt jeg opprinnelig ønsket fra mor kan jeg nå gi meg selv. Jeg føler at jeg kan møte andre mennesker med større åpenhet etter at jeg møtte denne kjærligheten. Fordi jeg nå håndterer min tidligere ubevisste lengsel etter morskjærlighet og overveldende sult etter fars omsorg. Med dette i mente husker jeg på det grunnleggende behovet i alle konflikter i min hverdag. Jeg ønsker å bli elsket og jeg ønsker også at alle andre kan få oppfylt dette grunnleggende behovet. Få tilgang til det igjen. Slik kan alle konflikter løses i minnelighet, i konstruktivt i samarbeid. «Verden» = «Jeg må til moren min med mine ideer og innsats,» driver meg ikke lenger.

Jeg er verdifull for meg selv og ser derfor også andre mennesker som verdifulle. Jeg ser mennesker omkring meg med andre øyne. Jeg ser tydeligere hva som er verdifullt for meg, for livet mitt og hva som ikke er det.

Kjærlighet og hjelp

Mange mennesker, som ikke er til stede i seg selv, tror at de kan og må hjelpe andre. Dette er også en stor feil. Det jeg tilbyr en annen person når jeg ikke er i min selvkjærlighet kan til slutt bare være mine egne traumeoverlevelsesstrategier.

Tilsvarende blir jeg skuffet eller til og med sint, når andre ikke godtar mitt tilbud om hjelp. Med overlevelsesstrategier kan man bare gjøre en annen person lykkelig, hvis de heller ikke ønsker annet enn å overleve. Fordi de allerede har flyktet fra eget liv for å slippe å håndtere smertene ved å bli konfrontert med det elskende barnet inni seg.

Overlevelseshjelp, det være fra egne foreldre, fra lærere eller fra staten, blir gitt eller ofte til og med påtvunget. Da blir man ansett som utakknemlig, kanskje til og med usosial om man takker nei til slik hjelp.

Når jeg gir hjelp på grunnlag av sunn egenkjærlighet vet jeg imidlertid at enhver person bare kan leve sitt eget liv. Ingen kan gjøre det for den andre og ta fram ham det ansvaret.

Hva vil jeg i tiden av “Korona”?

Jeg vil elske og bli elsket. Jeg vil leve i forhold basert på sannhet. Jeg vil føle meg trygg mot vold og undertrykkelse. Til alle som tenker at de må gjøre noe godt for meg i tider med “Korona”: Jeg vil ikke ha deres masker, tester og sprøyter. Jeg vil ha ekte kjærlighet som kommer fra hjertet ditt. Hvis du kan gi meg det, la meg være i min frihet og la meg være i fred. 4

Kontakt:
Institutt for Traumearbeid / IoPT Norge
www.iopt.no | marta@iopt.no | +47 916 67 211

4 Franz Ruppert (2021). I want love, truth and security. What happens to our basic needs in times of
‘Corona’? Min kronikk om å bli bevisst. Munich: Eigenverlag.