Når kroppen sier nei

Forord av Marta Thorsheim

Prisen vi betaler for ikke å ta hensyn til hele den levende organismen i behandlingen av mennesker som søker hjelp, er høy. Det burde være en kjent sak at det å skille kropp og sinn hører til historiebøkene. I denne boken viser dr. Gabor Maté at vi likevel ikke tar hensyn til denne innsikten. Han forklarer konsekvensene, og viser en vei ut.

Gabor Maté hjelper oss til å forstå store spørsmål som vedrører livene våre, som sammenhengen mellom ubehandlede traumer og sykdom, barns utvikling, betydningen av foreldrenes tilstedeværelse i barnas oppvekst og AD(H)D blant barn og voksne. Budskapet hans rommer en sterk kritikk av (samfunnets) medisinering av barn med AD(H)D. Han forklarer hvordan samfunnet skaper stressede liv som påvirker helsen vår, og hvordan man kan finne gode alternativer til medisinering. Han forklarer også hvordan det henger sammen at så mange i vår tid utvikler avhengighet av for eksempel alkohol, narkotika, shopping, sex og spill, og hvordan man kan legge til rette for helbredelse.

Alle hans bøker, også denne, er skrevet fra Matés unike ståsted: Som lege kjenner han medisinens virkefelt fra innsiden, samtidig som blikket hans rekker langt ut over det tradisjonelle medisinske synet på hvordan undertrykking og fortrengning av følelser fører oss inn i stress og sykdom. Et av de viktigste poengene hans er at når vi undertrykkerfølelser , blir hele vår menneskelige organismen påvirket.

Matés uttrykk «Hver følelse har en kjemisk korrelasjon» gjentas som et mantra i mange av foredragene hans.

Heldigvis er han ikke alene: At traumeerfaringer setter dype spor er kunnskap som er på vei inn i deler av det norske behandlingsapparatet, skriver dr. Anna Luise Kirkengen og Ane Brandtzæg Ness i sin bok Hvordan krenkede barn blir syke voksne. Det gir håp. Likevel er følgene av traumatisering fremdeles ikke pensum i alle medisinstudier, og også mangelvare i mange andre helse- og sosialfagstudier. En like stor mangel er helse-, sosial- og barnefagarbeideres bearbeiding av egne erfaringer med krenkelser. Slik oppstår muligheten for at de som skal hjelpe, blir blinde for andres erfaringer, og dermed er det også fare for at de som trenger hjelp, ikke blir tatt på alvor i helse- og omsorgsfagene og i rettsvesenet.

At kroppens alarmsystem ikke blir tatt på alvor er et alvorlig sykdomstegn i samfunnet. Ikke før all behandling springer ut fra et helhetlig menneskesyn og legger til rette for å styrke våre sunne egenskaper og erfaringer , vil vi som individer og som samfunn kunne dra full nytte av den forskningen og kunnskapen som blir beskrevet i Når kroppen sier nei.

I dag er dr. Gabor Maté pensjonert fra sin legegjerning. Han reiser verden rundt og holder foredrag og kurs om temaene som denne og noen andre av bøkene hans handler om: at følgene av at barndomstraumer og menneskers levde liv ikke tas hensyn til i behandlingsapparatet, og hvordan medfølelse og god traumeterapi kan hele den menneskelige organismen. Gjennom mange rørende pasienthistorier beskriver han hvordan krenkelser av integritet fører til sykdom, og hvordan vonde erfaringer i tidlig barndom setter dype spor, uten at de menneskene det gjelder får hensiktsmessig behandling. Kanadiske studier viser for eksempel at mennesker som er seksuelt misbrukt i barndommen, har 50 prosent større sjanse for å få kreft enn andre. I boken reflekterer han rundt spørsmålet om pasientenes lidelser i voksen alder kunne vært unngått eller mildnet dersom noen på et tidligere stadium hadde interessert seg for hele pasienten, og ikke bare behandlet den fysiske kroppen.

Han beskriver også en vei ut av fortrengte følelser og overlevelsesstrategier. Hans erkjennelse er at det er medfølelse som fører til at pasientene får kontakt med sitt levde liv. Gjennom medfølelse kan fortrengte barndoms- og oppveksttraumer komme til overflaten og bearbeides. Først og fremst gjelder dette medfølelse som personen kan føle med seg selv, medfølelse overfor det faktum at det som skjedde er forskjøvet il det ubevisste nivå i oss, og at ubevisstheten er en respons på erfaringer som var for smertefulle til å tas inn den gang de skjeddefor smertefulle erfaringer da vi var mindre. Slik fritas vi fra å klandre oss selv for det vi gjorde som et resultat av det som skjedde, og kan skifte fokus til å forsøke å forstå.

Denne dype erkjennelsen av hvordan fortrengning fører til atskillelse mellom følelser og bevissthet er noe jeg daglig møter i mitt arbeid som traumeterapeut. Enten hendelsen som ligger bak fortrengningen skjedde i tidlig barndom, senere i livet, eller er et resultat av generasjonsoverførte traumer, er fortrengning og atskillelse fra selvet en nødutgang i den gitte situasjonen. Vi kan kalle det vernestrategier som utvikles for at ikke de fortrengte følelsene skal sive gjennom til bevisstheten. Vernestrategiene fører til stress og sykdom. Og det er bare en behandlingsform som inneholder en tydelig intensjon om å komme i følelsesmessig kontakt med de fortrengte minnene, som kan gjenopprette kontakten med selvet og sette selvhelingsprosessen i gang.

Det er dette min traumeterapi – Identitetsorientert Traumeteori og –terapi – IoPT – handler om. Og den gode, vedvarende effekten av å bli møtt med medfølelse gjennom hele prosessen, fra vernestrategi til sunn kontakt med selvet, viser også sannheten i Matés budskap. Når det vonde som har skjedd kan få komme til uttrykk og følelsene og minnene som var fortrengt blir belyst og integrert i vår bevissthet,skjer det også en helbredelse og reorganisering av vårt fysiologiske forsvarsverk, det som ble forvirret den gangen traumet oppsto. Og når forsvarsverket får sjansen til å organisere seg på en hensiktsmessig måte, kan symptomer og sykdom letne, og til og med heles. Det er dette som er årsaken til at man noen ganger ser tilsynelatende mirakuløse helbredelsesprosesser i denne typen terapeutisk arbeid.

Gabor Maté tilbyr ingen enkle løsninger på disse komplekse temaene. Men i denne boken gir han et godt grunnlag både for selvrefleksjon, og en retning for hvordan vi kan bli autoriteter i eget liv.

Skjult stress, følelser og sykdom

Denne boken handler om sammenhengene mellom skjult stress, følelser og sykdom. Den spør: Kan ensomhet gjøre oss syke? Er det en forbindelse mellom vår evne til å vise følelser og utvikling av sykdom?

Vi vet i dag at følgene av barndomstraumer og voksne menneskers levde liv sjelden tas hensyn til i behandlingsapparatet. Moderne medisinsk forskning bekrefter imidlertid det man lenge har visst – at det er en sammenheng mellom følelser og fysisk helse.

I denne boken gir Gabor Maté oss en grundig dokumentasjon på at vi utvikler skjult stress, en tilstand vi ofte ikke er klar over at vi lider av. Skjult stress handler om at vi fortrenger negative opplevelser i fortiden for å takle livet i nåtiden. Gjennom en rekke pasienthistorier beskriver Maté hvordan krenkelse av integritet kan føre til fysisk sykdom, og hvordan vonde erfaringer i barndommen setter dype spor, uten at de det gjelder får nødvendig hjelp i helsevesenet.

Matés vei til et helhetlig liv viser at vi selv må anerkjenne vårt egenverd som menneske. Det gjør vi ved å bearbeide den bagasjen vi bærer med oss; de opplevelsene, og traumene som har forårsaket skjult stress og i sin ytterste konsekvens kan gi alvorlig sykdom. I denne boken gir han oss nyttige verktøy i møte med oss selv og helsevesenet. Det viktigste er omsorg for eget liv og evnen til å knytte seg til andre mennesker.